Min fødselshistorie
16 år og mamma
Slik opplevde jeg fødselen og det å bli en ung mor.
Har lyst å dele med dere min fødselshistorie om hvordan jeg opplevde fødselen og det å bli ung mor når man er bare 16 år. Man leser jo så mye om folk som fødselen varer flere døgn til og mange slike skrekkhistorier, så nå vil jeg dele min fødsels opplevelse.
Det var Tirsdag 2. april, ei uke før termin. Jeg hadde vært våken hele natta i forveien. Jeg var ikke trøtt og fikk ikke sove, så jeg satt og surfa på nettet og var innom de vanlige sidene. Jeg sprang mellom stua og toalettet MANGE ganger, og til slutt var det ikke mere dopapir igjen... KRISE!!
Typen min lå å sov. Jeg vekket ham og fikk han til å gå ned på bensinstasjonen å kjøpe mer dopapir, for jeg kunne jo ikke vente til butikken åpnet. Jeg hadde overnatta hos typen denne dagen, og da morgenen kom dro han på jobb som han pleier. Jeg ble sittende å surfe på nettet igjen.
Etter hvert ble det utrolig kjedelig og jeg begynte å bli litt trøtt. Da jeg gikk på do før jeg gikk tilbake til senga, oppdaget jeg at jeg hadde fått litt slimete blodstrimler på papiret. Jeg sprang innpå stua og fant fram ei bok jeg hadde fått på en av kontrollene, boken hvor det sto om fødselen. Der sto det beskrevet hvordan slimproppen skulle se ut, og beskrivelsen stemte med hva som hadde skjedd.
Jeg nølte litt med å ringe føden for å spørre om det virkelig var slimproppen som hadde gått og hva jeg skulle gjøre nå. Skulle jeg dra på føden for å bli undersøkt? Men på føden mente de at det ikke var nødvendig så lenge kynnerne jeg hadde ikke var vonde. Så sa de at det kunne gå opptil 2 uker fra slimproppen gikk til fødselen begynte.
Jeg slo meg til ro med dette. Dessuten, da jeg lurte på hvordan riene kjentes ut, sa de bare: - Du kjenner garantert om du har rier. Personen jeg snakket med på føden spurte om jeg trodde jeg hadde rier. Jeg svarte nei, for jeg hadde bare vanlige kynnere en gang i blant.
Jeg tok tiden på kynnerne for å sjekke om de var regelmessige og dermed var rier (siden slimproppen hadde gått), men det var de ikke. Så da tenkte jeg ikke mer over dette. Jeg hadde jo ikke andre tegn på at noe kunne skje idag - utenom slimproppen som gikk tidligere. Dessuten sa jo folkene på føden at det kunne gå inntil 14 dager etter at slimproppen var godt.
Jeg gikk og la meg i senga. Jeg måtte jo prøve å få i meg litt søvn. Jeg hadde nemlig time til kontroll hos legen min den dagen (hun var forresten også gravid med termin i slutten av mai), og mamma skulle komme og hente meg litt senere på dagen.
Jeg fikk meg litt søvn, var litt sliten i ryggen. Det tar jo på å gå med så mange ekstra kilo. Jeg våknet av at jeg måtte på do IGJEN.
Jeg hadde blødd. Det var friskt blod på truseinnlegget min. Jeg ble bekymret, ringte mamma og sa at hun måtte forte seg. Tiden fra jeg ringte mamma til hun faktisk kom, føltes som en evighet. Alle slags tanker fór igjennom hodet mitt. Jeg var redd noe var galt. Jeg hadde jo ikke blødd tidligere i svangerskapet og ville skjekke opp om det var noe galt så fort som mulig. Jeg var redd for at den lille som hadde bodd i magen min så lenge, i verste fall skulle være død eller at noe var galt. Jeg husket brått alle skrekkhistoriene om folk som har mistet barna sine sent i svangerskapet.
Mens mamma la penger på parkometeret gikk jeg inn på sykehuset og ventet på henne. Vi tok heisen opp i 3. etg der føden var og traff en hyggelig ung dame som vi snakket med. Jeg fortalte hvor langt jeg var kommet og at jeg var bekymret fordi jeg hadde blødd, og lurte på om hun kunne undersøke om alt var som det skulle.
Hun fulgte oss til et undersøkelserom. Mamma satt utenfor og ventet. Jeg la meg ned på benken der, og jeg ble undersøkt. Alt var i skjønneste orden og jeg hadde hele 10 cm åpning!
Hvordan kunne det være mulig! Måtte jeg føde nå? Men jeg hadde jo ikke kjent noen rier. Jeg var som et stort spørsmålstegn der jeg sto, og ikke fikk jeg tid til å forberede meg. Jeg ble bare kastet ut i det. Mamma ble også veldig overrasket. Jeg fikk låne telefonen på føden for å ringe typen min. Han skulle jo være med på fødselen. Men tror dere ikke jeg hadde glemt nummret hans da! Jeg kunne ikke tenkte helt klart og var fortsatt ikke kommet over sjokket over at snart skulle jeg føde og at det hele hadde gått så fort. Jeg måtte begynne å rote i veska mi etter mobilen og fant tilslutt nummret, men jeg fikk ikke tak i ham.
Istedet dro mamma og hentet ham på arbeidet, mens jeg gjorde meg klar og fikk tildelt fødestue. Jeg fikk også låne telefonen igjen og ringte til pappa denne gangen. Jeg fortalte ham at nå var jeg igang. Pappa skulle henne søstrene mine på skolen, dra hjemom for å spise og ordne seg før de kom på sykehuset.
Det hele var egentlig litt skummelt og spennende på en gang. Jeg var jo ikke forberedt på at jeg skulle føde i dag i det hele tatt . Jeg skulle jo bare sjekke hva blødningene skyldtes.
Av med klærne og på med ei av de sykehusskjortene de hadde. Jeg fikk et belte rundt magen, som skulle registrere hjertelyden og riene, for de kunne jo ikke se det på meg. Og jeg kjente dem bare som svake kynnere nå, altså ikke vonde i det hele tatt.
Mens jeg lå der tenkte jeg på mye rart: Om kanskje bare noen timer skal jeg bli mamma til en liten gutt eller jente! Da er jeg ikke gravid lenger. Alt slutter så brått. Lurer på hvordan pressriene kjennes ut? Er det jente eller gutt som ligger inni magen min? Hvor er de riene som kvinner skriker som om døden er nær?
Hun som undersøkte meg, satte seg ned ved et skrivebord på fødestua og spurte om masse rart og noterte på et ark. Heldigvis hadde jeg med meg helsekortet. Det hadde jeg med meg overalt - hehe.
Et kvarter etter kom mamma og typen min. Begge var kjempespent, jeg kunne se det på dem da de kom inn døra, men det var jo jeg også.
Jeg lå en stund. Det var kjedelig. Vannet hadde fortsatt ikke gått, så det ble bestemt at vi skulle ta vannet. Vannsekken var visstnok veldig spent, fortalte hun, og da hun tok vannet var det kjemperart. Det var varmt og jeg kjente at det bare strømmet ut. Kjemperar følelse.
Halv fire var det vaktskifte. Litt dumt det å bytte jordmor midt i fødselen, men det gikk da bra. To jordmødre kom inn. De var veldig greie. Jeg spurte om hvordan jeg viste at jeg hadde pressrier og de fortalte at det kjennes ut som om det presser veldig, som når man skal bærsje.... Ei som var utplassert og skulle bli jordmor, kom inn på rommet. Hun var vel rundt 20 år tenker jeg. I utgangspunktet ville jeg ikke ha mange på rommet, men nå var jeg litt mer konsentret om andre ting kan du si, så jeg orket ikke bry meg noe særlig om det.
Ikke lenge etter fikk jeg den følelsen de hadde fortalt meg om. Det presset nedover og det kjentes virkelig ut som jeg måtte på do. Jeg var ikke i tvil om at dette var de berømte pressriene de hadde snakket om. Jeg fortalte at nå måtte jeg presse, men jeg viste jo ikke hvordan. Jeg hadde ikke gjort dette før. Jordmora fortalte meg at jeg skulle prøve på å liksom presse nedover og holde haken ned mot brystet når jeg presset. Det fungerte kjempebra. Mellom hver pressrie slappet jeg godt av og det var ganske deilig.
Pressriene var ikke så sterke, så det gikk litt treigt. De satt en sprøyte i låret mitt. Den inneholdt et middel som skulle få fart på pressriene. Og det ble litt mer fortgang i sakene. Jeg fikk ei pressrie, hvor jordmoren sa jeg ikke måtte presse. Det var vanskelig det. Og på den neste pressrien presset jeg, og klarte å få halve hodet ut, men så stoppa rien og hodet satt fast.
Da sa jeg med helt rolig stemme til mamma: - Det er litt vondt.
Så fikk jeg ei ny pressrie og jordmoren knadde litt på magen min for at rien skulle komme til fortere. Jeg presset alt jeg hadde til jeg ble knallrød og -blå i ansiktet. Akkurat det var ganske slitsomt. På rien etter det kom babyen ut. Hun var helt stille og de hadde et sånn rør som de sugde henne i nesen og munnen med. Så begynte hun å gråte.
Babyen hadde prøvd å puste litt før hun kom helt ut. Hun var litt blålig og hadde ei lite blåmerke på armen etter fødselen, stakkars. Jeg fikk ha henne henne litt på brystet før de målte og veide henne. De vitale målene var 4300 g og 53 cm, og en hodeomkrets på 35cm. Hun var våt og varm, og hadde littegranne mørkt hår på hodet. Hun var skjønn!
Det første jeg tenke etter fødselen var: - Endelig ferdig! Tenk jeg er mamma.... Er det jente eller gutt?? *vente i spenning på svar* Jente?? *kjempe gla* Det var jo det jeg ønsket meg jo... *smile stort* Har hun 10 fingre og 10 tær? Hva veier hun? Babyen er større enn jeg hadde forestilt meg.
Mens jeg fikk bedøvelsesprøyte og ble sydd, hadde pappa`n henne, og dere kan tenke dere han var stolt. Mamma var stolt bestemor.
Jeg vet ikke hvor mye jeg revnet, men jeg tror hun sydde meg i nesten 45 minutter. Det var heldigvis ikke noe vondt. Hadde egentlig gruet meg litt dette med revning. Det høres så vondt ut. Men det gikk jo bra.
Noe har jeg ihvertfall lært, og det er at man kan ikke planlegge hvordan man vil ha en fødsel. Da jeg var på omvisning på føden noen uker før jeg fødte, sa jeg nemlig at når jeg skal føde skal jeg komme hit i god tid før selve utdrivningsfasen slik at jeg kan bruke badekaret som smertelindring. Og jeg skal ha epidural! Jeg vil ikke ha vondt! Og jeg skal ikke ha andre fremmede på fødestua, enn dem som må være der.
Slik gikk det ikke, men jeg er alikevel meget fornøyd med fødselen. Den var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg.
Pappa'n min ringte da vi var ferdig (det viste ikke han at jeg var). Jeg sa at det ble ei jente.
- Hva, er du ferdig allerede? sa han
- Ja, sa jeg. -Skulle jeg ikke være det da? Den nybakte morfaren ble jo kjempeoverrasket over at det hadde gått så fort, for han hadde jo ikke trodd jeg skulle bli ferdig før sent på kvelden. Men Sarah ville ut klokka 15.55 om ettermiddagen. Navnet sitt fikk hun forresten ikke før hun var fylt vel en måned.
Les mer:
Denne saken ble første gang publisert 01/03 2010, og sist oppdatert 24/06 2017.