Kroppspress på gravide:

Bekjennelser fra en perfekt gravid

Mitt andre svangerskap var en helsemessig katastrofe. Hurra for meg!

PERFEKT GRAVID? Legen min var bekymret, men omverdenen så på meg som en triumf. For det syntes jo nesten ikke at jeg var gravid, skriver Marit Bromark.
PERFEKT GRAVID? Legen min var bekymret, men omverdenen så på meg som en triumf. For det syntes jo nesten ikke at jeg var gravid, skriver Marit Bromark. Foto: Foto: Bjørn Inge Karlsen
Sist oppdatert

- Å, så heldig du er! Du er en sånn perfekt gravid, du!

Uttalelsen falt i et juleselskap. Jeg var gravid med barn nummer to, terminen var beregnet til 13 måneder etter fødselen til barn nummer en. Der sto jeg, foran et bugnende koldtbord fylt med ribbe, sursild, gravlaks, roastbeef og waldorfsalat, og det eneste som ikke virket fullstendig frastøtende var et stykke flatbrød.

Jeg hadde en baby på armen og en baby i magen, jeg hadde skygger under øynene, pistrete hår, gusten hud og vondt over hele meg.

På legekontoret uken før hadde fastlegen min gitt uttrykk for lett bekymring. Det var noe rusk i flere av prøvene denne gangen også. Bekkenet mitt var i ferd med å gi opp, ryggen protesterte på hver minste bevegelse. Jeg klarte ikke lenger å amme eldstemann. Og magen min burde strengt tatt vært litt større.

Men jeg var jo så heldig. Jeg var en sånn perfekt gravid.

Les også: Kroppspresset på gravide øker, melder både leger og treningssentrene.

En triumf

Mens jeg selv og legen min var sviende klar over at jeg i dette svangerskapet lå et godt stykke unna perfekte forhold for babyproduksjon, så omverdenen på meg som en triumf.

For jeg hadde omtrent ikke gått opp i vekt. Det syntes nesten ikke på meg at jeg var gravid. Så flott! Heia meg!

At jeg var smal - faktisk en god del smalere enn jeg hadde vært før svangerskapet - ble applaudert. Nærmest beundret. Men det var ingenting heldig med min situasjon. Det var ingenting perfekt med den gravide kroppen min. Snarere tvert imot. Likevel fikk jeg flere komplimenter for den i denne perioden enn jeg har fått noen gang før eller siden.

Selv da jeg to måneder før termin ikke lenger klarte å gå uten krykker, selv da jeg måtte gi opp å ta meg av mitt første barn på egen hånd fordi jeg ikke klarte å løfte, fortsatte folk jeg møtte å gi meg komplimenter for kroppen min. Fordi den - med unntak av en liten fotballkul på magen - ikke så ut som den var gravid.

Forresten er en liten mage sjelden ensbetydende med en liten baby.

Målet er en uforandret kropp

«Svangerskap er blitt en konkurranse der målet er å vise minst mulig at man er gravid», fortalte en bekymret kvinne meg for et halvt år siden.

I hennes venninnegjeng kjørte de gravide kvinnene et strengt kostholds- og treningsregime for å legge minst mulig på seg under graviditeten.

Målet var en kropp som nesten ikke forandret seg, som ikke tok noe mer plass enn ellers, og som var «tilbake igjen» så kort tid som mulig etter fødselen.

Og vektfokuset stoppet ikke ved mors kropp. Heller ikke babyen skulle veie for mye, helst ikke mer enn 3000 gram - 500 gram under den gjennomsnittlige fødselsvekten i Norge.

For et stort barn assosieres med en stor mamma. En mamma som ikke har klart å begrense seg. Et lite barn assosieres med en smal mamma. Som har vært flink.

Baby ingen unnskyldning

En rekke jordmødre har i mediene uttrykket bekymring for dagens voldsomme fokus på kropp, vekt og kosthold. Aviser, blader, blogger og nettsteder durer på med informasjon om hvor viktig det er å spise riktig, trene mye, holde seg slank. Svangerskap er ingen unnskyldning - tvert imot er det da det er viktigst å være flink!

Men kan det være at vi kvinner «flinker» oss til et dårligere liv? Til et liv fylt av dårlig samvittighet, dårlig selvbilde og dårlig forhold til egen kropp?

Kan det også være at vår flinkhet skaper et dårlig forbilde for de unge jentene som kommer etter oss, og som allerede i tenårene sliter seg ut for å leve opp til et nådeløst krav - også fra seg selv - om perfeksjon?

Retten til å ta opp plass

Og her er et stort paradoks: Samtidig som kvinner de siste 100 årene har fått lov til å ta stadig mer plass i samfunnet, har den rent fysiske plassen kroppene våre får lov til å oppta krympet.

Mens oldemødrene våre begrenset sin psykiske tilstedeværelse i verden, begrenser vi vår fysiske. Selv klærne våre skal være stramme, smale, understreke hvor liten plass vi tar.

Vi kan utdanne oss til leger, ingeniører, rørleggere eller politimestere, men vi skal helst ikke legge på oss noe særlig underveis. En moderne kvinne, uansett karriere, er ikke fullt ut beundringsverdig hvis hun ikke også er slank.

Idealet er en kropp som nesten ikke synes. Som ikke tar opp mer plass enn høyst nødvendig på bussen, i kontorstolen, i sengen. En kropp som aldri viser spor av levd liv. Som er uforanderlig, uavhengig av hva den blir utsatt for.

Ikke engang når vi bærer et helt nytt menneske inni kroppene våre, synes vi at den har rett til å ta opp plass. I stedet heier vi på de kroppene som fortsatt er like smale. Som ikke lar seg påvirke - på utsiden, vel å merke - av den enorme påkjenningen det er å skape et nytt liv.

Hva med innsiden?

Jeg vet at komplimentene jeg fikk som gravid var godt ment. De som ga meg dem, er folk jeg setter pris på og anser som både kloke og gode mennesker.

Problemet ligger ikke hos den enkelte som vil gi noen oppmuntrende ord til en gravid kvinne.

Det ligger i den generelle holdningen i samfunnet:

Vi er så innlært i å beundre og applaudere en kvinnes smale kropp, uansett årsak og konsekvens, at vi glemmer at en kvinnekropp også har en innside.

Noen år etter at barnet mitt var født, møtte jeg en kvinne som fortalte at hennes beste venninne nylig hadde gått kraftig ned i vekt. Vekttapet ble rost, beundret og applaudert i vennekretsen, og venninnen fikk mange komplimenter. Så flink hun hadde vært! Hvordan hadde hun fått det til?

Jo takk, svarte hun til slutt.

Jeg har fått kreft.

Les også:

Det er ikke kult å slanke et foster

"Du må våkne, vannet går!"

Liker dere meg?

Denne saken ble første gang publisert 21/09 2014, og sist oppdatert 25/06 2017.

Les også