Fødselsomsorg:

Det gikk jo bra til slutt

Er lav statistikk for dødsfall ensbetydende med en topp fødsel?

HOLD MUNN OM SKUFFELSEN: Har du hatt en dårlig fødselsopplevelse i Norge, bør du helst ikke si det høyt. For de har det jo så mye verre i Afrika, skriver Jona Runarsdottir.
HOLD MUNN OM SKUFFELSEN: Har du hatt en dårlig fødselsopplevelse i Norge, bør du helst ikke si det høyt. For de har det jo så mye verre i Afrika, skriver Jona Runarsdottir. Foto: Foto: Privat
Sist oppdatert
Det å ha en liten og nett mage, anses som «pent».

«Du skulle bare visst hvordan det er å føde i Afrika,» sier folk ofte, hvis jeg drister meg til å si at jeg synes fødselsomsorgen i Tyskland overgår den i Norge.

For i Afrika dør så mange kvinner og barn under fødselen. I Norge dør svært få.

To tomler opp for at vi har lav dødelighet i forbindelse med fødsel, selvsagt. Men er det dermed sagt at vi ikke får lov til å se med kritiske øyne på fødeavdelingene her til lands? Er det å ha lav statistikk for dødsfall ensbetydende med en topp fødsel?

I Tyskland, der jeg har bodd, kan kvinner få sin egen jordmor som gjør kontroller i kvinnens eget hjem, så ofte hun behøver det gjennom hele svangerskapet.

Den samme jordmoren er med på fødselen, og kommer på hjemmebesøk i seks uker etterpå. Videre har alle gravide rett på oppfølging fra gynekolog i svangerskapet, og tre gratis ultralyder. Ikke alle har behov for alt dette, men det er mange som benytter seg av hele tilbudet.

Jeg har selv født både i Norge og i Tyskland, og hadde jeg kunnet velge igjen, ville jeg født alle barna mine i Tyskland.

Men sånt sier man visst ikke ustraffet. I fjor fortalte Daksha Vats til Aftenposten at hun var skuffet over sin fødselsopplevelse i Norge.

I påfølgende artikler og kommentarer ble Daksha og andre kvinner som har noe å utsette på norsk fødselsomsorg, kritisert for å være «bortskjemte», «selvopptatte» og «for opptatt av å ha det bra under fødselen.»

Hold munn om skuffelsen

Jona Runarsdottir

Alder: 28

Barn: Fire barn under syv år.

Arbeid: Selvstendig næringsdrivende skribent og blogger. Tidligere lærer.

Aktuell med: Bidrag i boka Mammarådet, har bloggen Mammalivet og fast spaltist hos Foreldre.no

Se for deg at du skal inn på sykehuset for å fjerne mandlene. Hvis du ender opp med en skade som kunne vært unngått, vil du sannsynligvis klage, og jeg tviler på at du hadde fått høylytt kritikk i avisen for det.

Hadde sykepleierne vært uempatiske, eller legen utført unødvendige ekstrainngrep som medførte mer smerter og plager for deg, tviler jeg sterkt på at noen hadde ment du bare burde være glad for at du overlevde, og at «alt gikk bra til slutt».

I møte med helsevesenet forventer jeg at alle pasienter skal være likestilte. Man kan være grei mot fødende også.

Det er trygt med vanlig fødsel etter keisersnitt.

Da jeg hvisket litt om egen skuffelse etter min første fødsel, bestemte jeg meg fort for å holde munn. «Men det gikk jo bra! Barnet er friskt og du er frisk! Hva mer kan du ønske deg?»

Men nå har jeg ikke tenkt å holde munn lenger.

Hvor er forståelsen?

Jeg skal fortelle deg hva en kan ønske seg: Man kan ønske seg å ikke måtte ligge i flere timer inne på et undersøkelsesrom med smertefulle rier som førstegangsfødende, midt i en allerede to døgn lang fødsel, og ikke ha en ringeste anelse om når den hittil ukjente jordmoren har tenkt å komme tilbake, eller om det i det hele tatt blir henne som kommer neste gang.

Når du står midt i en knalltøff førstegangsfødsel trenger du nærhet, betryggende hender og ord fra noen som har erfaringen du selv mangler.

Man kan også ønske seg forståelse for at man synes det er både skummelt og infernalsk vondt å sitte med bena i stigbøyler og med hånden til et vilt fremmed menneske oppi det aller helligste, bare noen minutter etter at man ankommer sykehuset.

«Det var da fælt til brøling da!» sier man ikke med en syrlig note i stemmen til en som vrir seg i smerter på grunn av en sprukket blindtarm. Men jeg kjenner mange fødekvinner (og deres partnere) som har opplevd at de ikke ble tatt på alvor, eller regelrett ble skjelt ut av helsepersonell i løpet av en fødsel på grunn av smerteskrik.

Jeg forstår at undersøkelser av fremgang i fødselen ofte er nødvendig prosedyre, men de blir ikke mindre invaderende for kvinnen av den grunn.

Slik unngår du å revne under fødselen.

- Ingen feil

Videre kan man ha et ønske om å få en oppdatering om det nyfødte barnet sitt som ble hastet ut av føderommet like etter fødsel for å bli undersøkt av en barnelege. Man kan ønske å få vite noe, før det har gått en ulidelig lang halvtime. Akkurat det ønsket jeg meg. Veldig mye. «Dårlig respirasjon,» sa de, og raste ut av rommet med henne.

IKKE SLANK FOSTERET: Hovedansvaret ligger hos den vordende mor - uansett hvor mange bloggere, kjendiser eller nabodamer det finnes som føder babyer på størrelse med kattunger.
IKKE SLANK FOSTERET: Hovedansvaret ligger hos den vordende mor - uansett hvor mange bloggere, kjendiser eller nabodamer det finnes som føder babyer på størrelse med kattunger. Foto: Foto: Privat

«Hvor er barnet mitt?» spurte jeg etter et kvarter der angsten var mer fysisk enn jeg noensinne har opplevd. «Vet noen hvordan det går med barnet mitt?»

Hovedansvaret ligger hos den vordende mor.

Men jeg fikk ikke noe svar før mannen min tok saken i egne hender og løp nedover gangen for å finne henne. En knapp halvtime etter at hun ble revet ut av armene mine, fikk jeg endelig vite om hun i det hele tatt klarte å puste.

Jeg klaget, og fikk til svar at sykehuset beklaget at vi hadde en dårlig opplevelse, men at de ikke kunne se at de hadde gjort noen feil.

Jeg lurer fortsatt på om det virkelig er normal rutine i norsk fødselsomsorg å la være å oppdatere foreldrene til en nyfødt i kritisk tilstand.

Gravid? Hva du spiser er viktigere enn hva du ikke spiser.

Sår i sjela

Derfor ler jeg aldri av kvinner som av forskjellige grunner er skuffet over sin fødselsopplevelse.

For de aller fleste av dem snakker ikke om ordet «fødselsopplevelse», som om de forventet at det skulle bli en Paris-tur eller en yogatime. Jeg tror ikke den fødende sikter til at det ikke var nok stearinlys og røkelse i rommet, eller at putene ikke var myke nok, når hun sier at hun er misfornøyd.

Litt vaklende går hun inn i barseltiden med sår i sjela som andre kan mistolke som bortskjemthet.

Om hun, slik jeg gjorde, ender opp med en fødselsdepresjon så tung at hun så vidt orker å se barnet sitt i øynene, er det da kanskje noen som tar henne på alvor?

Eller er hun fortsatt sutrete?

Vi har jo så gode ordninger med permisjon og ammefri i Norge. Så hva har hun å være lei seg for?

Vet hun ikke hvor fælt de fødende har det i Afrika?

Les også:

Hvem er det som ikke har folkeskikk?

Slik føder kvinner i andre land

Få kontroll over fødselssmertene

Denne saken ble første gang publisert 07/04 2014, og sist oppdatert 24/06 2017.

Les også