Jeg har søndagsvakt. Før jeg dro, da jeg satt rundt frokostbordet med familien, lurte døtrene mine på hvorfor jeg måtte dra på jobben på en så fin dag som denne. Høstsola skinte fra klar himmel. Det var duket for en strålende familiedag med tur til stranden for å kaste stein i vannet og grille pølser på bål, men familien måtte dra uten meg.

I stedet sitter jeg her, i åttende etasje på kvinneklinikken på Ullevål.

Jeg har akkurat forløst tvillinger til en lykkelig og sliten mor. Med blodet på buksen ser det ut som jeg har vært i krigen.

Ofte kan det også føles slik, med callinger som piper som mitraljøser. En operasjonsstue som venter, kvinner som har primalskrikene klare og jordmødre som slåss ved min side.

Her skal jeg være til i morgen, 24 timer i denne bygningen. En langhelg i måneden. En vakt i uka. Påsker og juleferier som brytes opp med sykehusliv. Netter med callinger som gjør at jeg drømmer meg tilbake til våkenettene jeg hadde med mine egne barn.

Så hvorfor har jeg valgt dette livet?

Jordmor Ceilie Sommerstad brenner like mye for jobben sin som Thorbjørn Brook Steen. Møt henne i denne minifilmen.

Skålte i Guiness med barnefar

Som ung legestudent i tjueårene hadde jeg sommerjobb i ambulansetjenesten i Oslo. Da skjønte jeg at det i helsevesenet er umulig å vite på forhånd hvordan en arbeidsdag vil se ut. Vil en småbarnsfamilie havne i en bilulykke? Vil en ung mann få hjertestans på vei til jobb? Vil en sliten kropp sette en overdose? Vil en gammel dame skli i dusjen og få lårhalsbrudd?

Jeg innså at selv om lårhalsbruddet kan virke lite actionfylt for en lege, var det å bli fraktet med ambulanse midt i en skremmende situasjon en stor hendelse for den gamle damen, som det var for den narkomane som fikk pusten tilbake etter motgift. For mange mennesker er møtet med helsevesenet noe stort og viktig som jeg er med på å forvalte. Den ene betyr og er ikke noe mer verdt enn den andre.

Jeg fortsatte legestudiene i Dublin, og en av hendelsene jeg fikk være med på var en fødsel fra start til slutt. Jeg var med fra kvinnen kom inn med rier til jeg og den nybakte pappen klippet navlesnoren - før vi dro til nærmeste pub og skålte i Guinness sammen, slik skikken var i Dublin.

Jeg sto der med sterile hansker og ventet spent, i ærefrykt over å se en kvinne gjøre sin livs viktigste jobb. Jordmor sto bak meg og heiet. Jeg støttet babyens hode på vei ut og kjente den varme, søte lukten idet et nytt menneske traff hånden min og ble løftet ut til verden av meg. Lukten, lyden og følelesen var overveldende.

Jeg kjente klumpen i halsen og tenkte: "Det er vel greit å bli rørt."

Det tenker jeg ennå.

Elsker å være fødselslege

Fra den dagen var jeg sikker på at jeg ville jobbe med fødselshjelp og kvinnesykdommer. Det å få være med på noe så stort i andre menneskers liv og kanskje til og med bety en forskjell, slo meg som verdens beste jobb.

I England og USA er det få nyutdannede leger med vettet i behold som ønsker å jobbe som fødselslege. Sjansen for å bli saksøkt er rett og slett for stor. Feilvurderinger og feiltolkninger hos en fødselslege kan få fatale konsekvenser. Fallhøyden er stor, men fasiten på hva som er rett å foreta seg får vi ofte ikke før babyen er født.

Heldigvis er ikke norsk helsevesen styrt av forsikringsbyråer eller advokater, men det gjør veldig vondt hvis det ikke går bra til slutt. Nå vil jeg forte meg å skyte inn at de som leser dette nå og kanskje har litt fødselsangst, ikke må tro at barnefødsel er et kalkulert sjansespill. Det er det ikke. Men fødselsleger må likevel være skjerpa på jobb.

Vi er involvert i nesten halvparten av alle fødsler. På Ullevål blir opp mot 20 prosent født med keisersnitt, 15 prosent av førstegangsfødende blir forløst med vakuum, og noen babyer kommer med rumpa først eller har med seg et tvillingsøsken. Ved alle disse fødslene må jeg som fødselslege være der. I Norge blir de aller fleste fødende fulgt med en pulsmåling av barnet, såkalt CTG, som vi legene må være med på å vurdere. I tillegg må vi må hjelpe til hvis fødselen går for sakte.

Så selv om det - om jeg skal være helt ærlig - var med litt tungt hjerte jeg satte meg på sykkelen for å bruke de neste 24 timene mine på jobb, trengte jeg ikke mer enn sette foten innfenfor dørene på Kvinneklinikken før jeg husket hvorfor jeg elsker å være fødselslege.

En rolig vakt

Denne dagen har vi hatt mange "vanlige" fødsler. Damene kommer inn med partneren sin, pakket bag og rier, blir loset gjennom noen intense timer av våre fantastiske jordmødre og ender med en varm, skrikende bylt på magen. Under disse fødslene elsker jeg å bare observere. Alle i rommet reagerer med ektehet. De glemmer hemningene, pappa river av seg skjorten for å varme barnet mens mor blir sydd. Moren gråter av lykke etter å være ferdig, bilder blir tatt og stemningen dirrer.

Som fødselslege har jeg to pasienter å passe på. En baby måtte tas med keisersnitt noen måneder for tidlig, fordi moren hadde utviklet svangerskapsforgiftning. Mor hadde et skyhøyt blodtrykk og vi var redde for at det skulle føre til noe så skummelt som hjerneblødning. Tar jeg ut babyen for tidlig kan det være farlig, men for å kurere mor må babyen og morkaken ut.

Avgjørelsene er livsviktige for begge og de må tas raskt - også på en lang søndag. Er barnet passert uke 34 er avgjørelsen lett. Er barnet under 28 vet jeg at en fødsel kan få konsekvenser for den lille senere i livet. Noen ganger kan vi holde mors sykdom i sjakk, men med alvorlig svangerskapsforgiftning kan barnet bli påvirket av svekket morkakefunksjon. I dag gikk det fint. Far sitter på barneavdelingen med en sprek 30 ukers baby, mens mor ligger på postoperativ etter keisersnittet.

Et par babyer måtte få en sugekopp på hodet fordi moren var sliten og det var på tide å få barnet ut. Både mor og barn får det bra etterpå. Noen synes det er skummelt med en lege og noe metall. Så godt jeg kan prøver jeg derfor å gjøre stemningen så fin som mulig, både under fødselen og tiden etterpå.

En kvinne kom med en graviditet utenfor livmoren som vi måtte fjerne med en kikkehullsoperasjon. En annen fryktet spontanabort, men jeg kunne betrygge med en ekstra ultralydundersøkelse der vi så et lite hjerte som blinket sterkt og fint på skjermen.

I tillegg har venterommet hatt et jevnt tilsig av bekymrede kvinner med bulende mager som enten kjenner lite spark i magen eller som har vondt eller blør. Og dette har egentlig vært en ganske rolig vakt.

Meningsfylt

Medisinstudenten som var med teamet i dag var storøyd. Han trodde kanskje ikke kvinnehelse kunne være så spennende?

I Norge er det heldigvis ikke fullt så spennende eller fælt som i den tredje verden. Opp mot en halv million kvinner dør hvert år i forbindelse med graviditet eller fødsel. Det tilsvarer en til to jumbojeter med friske kvinner som daglig mister livet fordi de ikke får den helsehjelpen kvinner får i Norge. Da føles det meningsfylt å vie livet mitt til å sørge for at så mange babyer som mulig kommer trygt til verden, og at fødselen blir en trygg og god opplevelse for mødrende deres.

Det å få være med på en fødsel, menneskets mest intime øyeblikk, er derfor en oppgave jeg går til med stor ydmykhet.

Selv om jeg gang på gang må bruke søndagen min på å å passe på andres barn fremfor mine egne, ville jeg aldri hatt det annerledes.

Jeg har verdens beste jobb. Av og til må jeg klype meg selv i armen. Tenk at jeg kan få ta del i så mange menneskers største øyeblikk. Kult å få lønn for slikt.

Les hele saken