Line Bredrup Petersen (30)

Bosatt i Oslo

Spaltist og tekstforfatter

KOMMENTAR:

«Line, før vi går inn: Jeg er gravid! Graviiiiiiiiiiid!». 

Følelsen av å misunne en venninne for sin graviditet og etablerte tilværelse, smaker vondt. Rosenkål-bittert. For det forventes jo alltid at jeg skal respondere på en slik nyhet med glede og ektefølt engasjement. Hva med oss som ikke klarer det?

- Jeg skjønte det der og da

I sommer hadde barndomsjentene fra Lillehammer utdrikningslag for en av oss.

Jeg hadde selvfølgelig vært ute dagen før. Singel, og i min beste alder, kom jeg slentrende sånn passe klein oppover Grünerløkka med solbrillene godt trykket på plass foran rødsprengte øyne. Et par flasker kalde Cava klirret i en pose.

På utsiden av porten sto en av de andre og ventet på meg, hun som alltid som kunne drikke whiskey med is, røyke avskyelige mengder sigaretter og stadfeste at livet, det bare var.

Hun sto der og trippet og så smårar ut. Jeg tente en sigg, type menthol, mens jeg gikk mot henne, og vet du hva? Jeg skjønte det der og da.

Deilig å fortelle

«Faen! Faen i helvete!» var den første tanken som slo meg. Hun hadde jo sluttet med prevensjon for flere måneder siden, men jeg hadde av en eller annen grunn konkludert med at hun kom til å bruke år på å bli gravid, år som hun skulle bruke sammen med meg. Og bare meg. Nesten.

Og ganske riktig. Nå står hun og hviner ordet ”graviiid” foran meg, mens hun forteller at hun har vært så dårlig at hun trodde hun skulle omkomme, og hvor deilig det er å endelig kunne dele den store nyheten.

Et stivt smil

«Ok. Så flott. Så UTROLIG hyggelig. Skal bli fint med utdrikningslag da.»

Sa jeg. Og mer respons enn det fikk hun ikke før jeg hurtig trykket på ringeklokken og vi ble buzzet inn.

Var jeg god, skviset jeg kanskje inn et stivt smil. Det husker jeg faktisk ikke. Det smilet, om det ble skviset frem, hadde uansett ikke fungert spesielt godt.

Følelsen av misunnelse

Problemet med nære venner er at de kjenner hver kvadratcentimeter av ansiktet ditt, hva det betyr når venstre øyebryn heves, strammingen av kjevemuskler, hvordan tonen i stemmen forandrer seg, at skuldrene heises litt mer enn det som er naturlig.

Og derfor kan de gjennomskue meg på et nanosekund når jeg står der og prøver å legge til side all indre barnslighet og sier noe jeg virkelig, virkelig ikke mener. Jeg prøver å være verdens beste venn, selv om alt jeg kjenner på er den der ekle, kalde følelsen av misunnelse.

Verdens ekleste klump i magen.

Venner som tilgir

Fordelen med gode og nære venner er at de kjenner oss, våre erfaringer, vår bakgrunn, våre liv og derfor forstår hvorfor vi reagerer som vi gjør.

De ser, de reagerer, de blir såret. Men de tilgir. Forhåpentligvis.

Hva med?

Overraskelsen over min egen reaksjon fikk meg til å tenke. Hva med kvinner som har problemer med å bli gravide? Hva med jenter som har spontanabortert? Hva med damer som har tatt selvbestemt abort, men kanskje angrer bittert på det?

Hva med alle som av andre grunner ikke har barn, men ønsker seg det, og ikke kan få?

Tenker du på andre?

Det er en selvfølgelighet for den gravide at omgivelsene hennes, familien, vennene, kollegaene gleder seg over barnet hun venter. Men tenker du, gravide kvinne, over hvordan du omtaler graviditeten din ovenfor venner og kjente som kanskje ikke er like heldige som deg? Tar du hensyn?

Eller forventer du fullstendig engasjement, entusiasme og glede fra den dagen du slipper ditt livs store nyhet? Tenker du på de andre når du ivrig snakker om navnevalg, søknad om fødeplass, barnevogntester og tanker om epidural?

Forsvinner du inn i din egen graviditetsboble og glemmer smerten til oss som står utenfor?

Den gravide og vellykkede

Tenker venninnegjengen noen gang på at det kan være en påkjenning for hun som spontanaborterte for et par måneder siden, å stille på en babyshower?

At det kan være ganske kjipt for hun som gjerne skulle hatt til sitt eget, ufødte, men meget ønskede barn, å spise cupcakes med pastellfarget glasur, blåse matchende ballonger og se den gravide og vellykkede pakke opp gaven med den lille ullbodyen fra Lillelam? 

Venne meg til tanken

Nå sitter jeg passe ydmyk og usikker og strikker på et babyteppe i alpaccaull. Det skal den garantert nydelige jenta til venninnen min få når hun kommer i januar.

Men er jeg et dårligere menneske når jeg trenger noen uker på å venne meg til tanken på at en nær venninne har kommet lenger i livet enn meg selv? Er jeg råtten når jeg misunner noen jeg er glad i for å ha det jeg selv vil ha?

Og ikke minst: På en skala fra en til ti, hvor dårlig venninne er jeg når jeg føler at jeg har tapt en slags konkurranse? 

Les hele saken