KOMMENTAR: Lille julaften i fjor tok jeg en graviditetstest. Vi hadde akkurat startet forsøk med å bli gravide, og tydeligvis gikk det på første forsøk. Den var positiv!

Jeg skulle bli mamma igjen, etter sju år. Samboeren min skulle få oppleve det underet det er å bli pappa for første gang, og datteren min skulle endelig få bli storesøster. Det var gledestårer og latter.

Den fineste julegaven

Julaften ble feiret med søsken, foreldre, bonusforeldre og besteforeldre. Vi syntes det var en flott anledning til å fortelle den gode nyheten, det måtte jo bli verdens fineste julegave!

Dagen etter var vi på besøk hos familien til kjæresten min. Der var også gleden stor da vi fortalte at de skulle bli besteforeldre for første gang, og at brødrene hans skulle bli onkler.

Slitsomt svangerskap

Det tok ikke lang tid før jeg innså at dette svangerskapet ville bli slitsomt. Jeg var konstant kvalm.

Jeg fulgte alle kvalmestillende råd jeg kunne finne: Akupunktur, ingefær, Sea-Bands, spise ofte. Tørre kjeks fra før jeg rullet ut av senga om morgenen. Ingenting så ut til å hjelpe.

I tillegg var jeg voldsomt trøtt, jeg segnet om på sofaen etter jobb og sov hver ledige stund jeg kunne. Med nystartet bedrift var det ikke noe som het sykemelding.

Jeg ventet sånn på at de første 12, 13, 14 ukene skulle være over. For da skulle det jo bli bedre. Men jeg måtte slite meg helt til uke 18 før kvalmen avtok og energien sakte men sikkert begynte å komme tilbake. Endelig tålte jeg lukten av parfyme og løk!

Første møte med barnet

På første time hos jordmor snakket vi om svangerskapet, vi fikk høre hjertelyden og alt så ut til å være fint. Så langt. Vi hadde ennå ikke fått innkallelse til ultralyd, så vi purret på det. Vi fikk time i april - i uke 19 av svangerskapet.  

Som vi ventet! Sparkene kjente jeg allerede tydelig i magen. Som små sommerfugler.

Da dagen kom, hadde de fleste tatt påskeferie. Mormor skulle ha med datteren min på hytta et par netter, og vi avtalte å ringe etter undersøkelsen for å fortelle om det var en lillesøster eller lillebror som lå der inne i magen.

Med lette skritt gikk vi inn på venterommet. Der lå det masse blader og om svangerskap, fødsel, foreldre og barn. Alt man trenger å vite. Kjæresten min gikk i gang med å lese. For ham skulle dette bli første «møte» med barnet sitt.

Endelig ble vi ropt opp av jordmor. Vi hilste, snakket om jobb, om hun som skulle bli storesøster, om at dette var hans første barn.

Vi hadde hørt hjertelyden, jeg kjente spark. Nå gledet vi oss sånn til å se den lille på skjermen, fortalte jeg. Og forhåpentligvis få vite kjønnet. Vi hadde både vogn, bilsete og det meste av utstyret på plass, vi hadde solgt leiligheten som ble for liten når vi nå skulle bli fire, og kjøpt oss hus som vi straks skulle overta. Vi var klare.

Dessverre...

Jordmoren brettet opp genseren min og sa at det var en fin babykul jeg hadde. Så tok hun på gele og satte ultralyd-apparatet på magen min.

Hun startet ved babyens hode. Sa ikke så mye og førte scanneren videre nedover.

«Her er hjertet», sa hun. «Og her ser dere hjerteklaffene. Det slår normalt og ser fint ut.»

Så trakk hun pusten, scannet tilbake opp mot hodet og sa:

«Så er det dessverre slik at noen ganger er ikke alt som det skal være. Og i dette tilfellet er det nok dessverre sånn».

Akrani

En medfødt misdannelse.

Karakterisert ved mangelfull utvikling av skallen eller en større del av skalletaket.

Opptrer ofte i kombinasjon med anencefali, der storhjernen mangler eller er svært mangelfullt utviklet.

Misdannelsen er dødelig.

(Artikkelen fortsetter under faktaboksen.)

Svikt i utviklingen av hjernen

De ordene er brent fast i hukommelsen.

Men hva betydde det? Hadde barnet vårt en kronisk lidelse? Et syndrom? En feil som kunne opereres etter fødselen?

Kjæresten min så på meg, og klemte hånda mi. Vi klarte ikke å si noe. Tårene spratt i øynene.

«Om dere ser på hodet, så er det veldig rundt», sa jordmoren.

«I noen ytterst få tilfeller skjer det en svikt i utviklingen av hjernen og sammenvoksingen av hodeskallen».

Barnet vårt hadde ikke storehjerne, ikke panne, forklarte hun. Det hadde ikke engang et ordentlig hode.

Var det et monster jeg hadde i magen?

Lillesøster

Jordmoren hentet overlegen på gynekologisk avdeling for å få en annen leges mening. Kjæresten min klemte meg hardere i hånda, og la hodet sitt ned mot mitt. Vi gråt begge to. Det var en så opprivende og sjokkerende beskjed.

Overlegens ord var det dessverre ingen trøst i.

«Beklager», sa han. «Dette barnet er dessverre ikke forenlig med liv. Vi vil anbefale dere å avslutte svangerskapet nå. Jeg tror ikke barnet vil overleve tiden ut i magen.»

Avslutte svangerskapet. Skulle vi ta livet av vår egen baby?

Men det ville jo aldri bli noe baby.

«Kan du fortelle meg hvilket kjønn det er?» spør jeg.

«Det ser ut som det er en liten jente,» svarte hun.

Det var ikke et monster jeg hadde i magen. Det var lillesøster.

Orker jeg å se henne?

«Når et svangerskap skal avsluttes må det opp i en nemd som består av minst to leger. En av dem er på ferie nå, men vi skal gjøre vårt aller ytterste for at dette skal gå raskt. Dere skal slippe å vente til etter påske,» beroliget legene oss. 

Jordmoren var flott.

«Bare gråt,» sa hun.

«Dette er den vanskeligste delen av jobben min. Man vil jo helst bare fortelle kommende foreldre at alt er bra. Denne lidelsen ser vi omtrent en gang i året på dette sykehuset. 20 ganger i året på landsbasis. Beklager».

Så la hun til:

«Vi anbefaler dere å se babyen etter fødselen. Det gjør det lettere å komme videre,» sa jordmoren.

Herregud. Se barnet? Orket jeg det?

Diagnosen hørtes ekkel og makaber ut. Jeg kunne ikke forstå hvordan barnet kunne leve i magen engang!

Men jordmoren fortalte litt om hva vi kunne forvente å se når babyen var født.

«Hodet blir litt som på en frosk. Uten panne. Men ansiktet er der. Det er fortsatt en baby,» forklarte hun.

Fortsatt en baby. Det var vanskelig å forestille seg.

Akrani

Vi avtalte å reise hjem en stund for å snakke med familien.

Vi måtte fortelle storesøster at lillesøster aldri kom til å vokse opp. At hun ville bli født nå, men være død. At hun ville bli lagt i en kiste, bli kremert og bli begravet sammen med andre fortidligfødte barn på en minnelund.

Alt dette måtte storesøster få vite, bare veldig godt innpakket.

Og vi måtte fortelle det samme til alle de andre som hadde gledet seg med oss.

Akrani, heter det. Tilfellet, uflaksen, lidelsen som rammet barnet vårt, og oss.

Jeg googlet det desperat. Det var så lite informasjon!

Jeg følte jeg ble sprø. Skulle jeg tørre å se bilder?

Ja. Nei. Ja.

Jeg angret med en gang. Dette var helt umulig å forholde seg til.  

Men jeg leste det lille jeg kom over. Jeg fant ingen svar som var gode nok.

Begynnelsen på slutten

Sykehuset skulle kontakte oss så snart de visste hvor raskt prosessen med å avslutte svangerskapet kunne starte.

For hun måtte jo ut. Og det var best om hun ikke levde når hun ble født. Så slapp vi å se et bankende hjerte i kanskje noen få minutter.

De ringte etter bare noen timer. Kunne vi komme med en gang? Prosessen skulle starte umiddelbart.

Dette var starten på slutten. Jeg fikk noen piller å svelge, som skulle sørge for at hun ikke kom til å leve i magen så mye lenger.

Jeg grøsset. Følte meg forferdelig. Slem. Ondskapsfull.

Men likevel. Hvilket valg hadde vi?

To dager senere, langfredag, skulle jeg føde det døde barnet vårt.

Ikke mer tegn til liv

Klokken ni den fredagen møtte svigermor og svigerfar oss i lobbyen. De ville trøste, klemme og være der for oss. Det var godt.

Rommet vårt hadde et hvitt håndkle hengende over døren. Et signal, kanskje, om at på dette rommet skulle noen i dag få oppleve noe av det verste som tenkes kan. Å måtte si farvel til barnet sitt, så altfor tidlig, før man fikk blir kjent.

Jeg fikk en dose med piller for å starte fødselen. Det kunne ta tid. Etter tre timer ville jeg få et nytt sett med piller, og om det fortsatt ikke hadde skjedd noe tre timer etter det, ville jeg få enda flere.

«Ligg her med beina litt høyt i 30 min, etter det anbefaler vi at du kanskje går litt. Det fremskynder prosessen,» forklarte jordmor.

Vi gikk ut. Jeg visste at barnet mitt ikke levde lenger. Allerede etter den første natten kjente jeg ikke mer liv.

Likevel: Den friske, skarpe vårluften gjorde godt.

Barnet vårt

Ny dose med piller. Vi gikk i sykehustrappene. Spiste litt. Lå inntil hverandre i senga og så på Olsenbanden. Kjæresten min sovnet, utmattet. Jeg hentet meg en kaffe fra kjøkkenet like ved, og satte meg i en stol ved siden av senga.

Da gikk vannet.  

Jeg skvatt, og skrek ut så kjæresten min våknet.

En ny jordmor var kommet på vakt, like behagelig, støttende og trøstende som de andre.

Hun hjalp meg opp i sengen, og jeg kjente at nå startet riene så smått.

Riene ble kraftigere og kraftigere, men jeg fikk ta så mye smertestillende jeg ønsket.

«Du skal ikke ha det vondt» sa jordmor. «Bare si fra!»

Jeg ba om mer, og ventet på at smertene skulle bli verre.

Men det ble ikke verre. Det stoppet opp.

Rart, tenkte jeg. Skal det stoppe nå?

Så føltes det plutselig som om jeg tisset på meg.

Jeg reiste meg opp, og da forsto jeg det: Det var over. Hun var på vei ut.  

Klokken var 16.35. Barnet vårt var født, og jeg våget ikke se på henne.

Aina Othelie Solheim Nordlund (33)

Mamma til jente på 7 år.

Samboer.

Mistet barn nummer to i uke 19 av svangerskapet.

Så søt!

Jordmor tok henne med ut. Vasket henne, pakket henne inn i et klede, og la henne i en liten pappskål beregnet for utstyr. Hun passet akkurat oppi.

Så kom hun inn til oss med henne. Spurte om vi var klare for å se.

Var jeg klar? Jeg måtte jo se datteren vår. Men kjæresten min følte seg mer klar enn meg.

Men så, der var hun. Bitteliten. Hun lignet på pappaen sin. Så utrolig søt!

Hun hadde negler på alle fingre og tær. 19 cm lang og 240 gram tung. Det så nesten ut som om hun smilte.

Vi holdt rundt hverandre. Klappet på henne. Hun var bløt i hodeskallen, og hodet var litt blått fordi hun hadde vært død i magen i litt over halvannet døgn. Men likevel. Her var hun. Datteren vår.

Etterpå ble hun lagt i en liten kiste, og vi kunne bruke all den tiden vi trengte for å si farvel. Jordmoren la en blonde-body over kroppen hennes, så hun ikke skulle fryse. Det føltes godt. Det var verdig. Hun var jo barnet vårt. Og på den siste og korte ferden skulle hun ha det godt.

Siste farvel

I dag har vi egentlig termin.

Men i stedet for å glede meg over babyen min, sitter jeg og skriver dette. For å dele. For kanskje å gjøre noen andre litt tryggere på hva de går til.

Jeg skriver ikke for å si at alt kommer til å gå bra. Vi bærer på en sorg som alltid vil være med oss, det gjør alle som har mistet et barn.

Men kanskje kan det å vite at noen andre har opplevd dette tidligere, gjøre deg trygg på at du ikke har gjort noe galt. Det er ikke din skyld. Dette bare skjer.

To uker etter fødselen reiste vi til minnelunden for et siste farvel.

«Her hviler våre kjære små». Og vår kjære Lillie.

Les hele saken