Generasjonsbolig:
- Det passer ikke for alle
Noen drømmer om det, andre grøsser på ryggen: Her bor fire generasjoner på samme gård.
- Venninnene mine erter meg og sier at navlestrengen strekker seg helt ned trappa, ler Silje Hagren (26).
Ektemannen Anders Karlsen (29) sitter ved siden av med datteren Thea Marie (1 1/2) på fanget. Rundt dem sitter Tone (57) og Tormod Hagren (62), Siljes foreldre, og Anne-Kari Dahl (84), Siljes mormor. De ler like hjertelig alle mann.
Test deg selv: Hvor godt forhold har du til svigermor?
Tone og Tormod bor i etasjen over Silje og Anders, og er dermed bare en trapp og ett par dører unna den lille familien på tre. Mormor Anne-Kari bor i hovedhuset på gården, to minutter unna i gåavstand. Og det synes både Silje og Anders er helt fortreffelig.
- Det hele startet med Siljes drøm om å ha en hest i garasjen da hun var liten. Hun var en skikkelig hestejente. Da hun ønsket å ta over mitt barndomshjem og familiegården her i Skjeberg, ble vi enige om at det skulle være et familieprosjekt, hun hadde ikke klart det alene, sier Tone.
- Hverken økonomisk eller praktisk, supplerer Silje.
Mormor slipper lettere til en farmor.
Fikk støtte fra alle
Etter overtagelsen i 2008 har storfamilien bygget en stall som kan romme ti hester, ett ridehus, og en tomannsbolig, som alle fem bor i, med en tilhørende garasje. I tillegg har Silje utdannet seg som revisor, fått barn og holder på med etterutdanning i organisasjon og ledelse. I stallen har hun fire hester selv og flere hester oppstallet, noe som vil si at hun mater og steller dem.
Ja, også to jakthunder, tre katter og en del høner.
Jobber i samme firma
- Vi har ikke så mye fritid - alle er i jobb, og når vi kommer hjem og har spist middag, så krever gården og hestene sitt. Men hverdagen er fin, og vi er utrolig glade for at vi får være så mye sammen med familien vår, sier Tormod, som lukter på pensjonisttilværelsen.
Han driver blikkenslagerfirmaet Krogseth AS, og med seg på laget har han to medarbeidere han kjenner godt: kona si, Tone, på regnskap og svigersønnen, Anders.
- Det ligger i kortene at Anders og Silje skal ta over firmaet etterhvert, avslører han etter å ha blitt skviset litt av damene i huset.
Aldri bodd alene
For det er ingen tvil, Anders har kommet for å bli i familien Hagren, det lå i kortene da han flyttet inn på pikerommet til Silje i da han var 19 år.
- Jeg har bodd med svigerforeldrene siden jeg flyttet hjemmefra, og det trives jeg veldig godt med. Jeg har liksom fått et ekstra sett med foreldre gjennom Tone og Tormod, ler han.
Han vokste selv opp i samme hus som besteforeldrene sine.
- Og vi som bare har en datter, vi har fått en gutt, også. Og det er vi veldig glad for. Selv om Silje ikke er «bare», men hun er jo enebarn, skyter Tone inn.
Silje smiler bredt og forklarer det så enkelt som at andre har søsken de står nær, hun har foreldrene sine.
Mer sårbar som enebarn
- Som enebarn er man mer sårbar, og jeg er utrolig takknemlig og glad for at Anders har blitt en del av min familie og at dette var noe han også ønsket. Det er ikke noen selvfølge, det passer ikke for alle, men for oss fungerer det kjempebra.
Anders er klar over at de fleste kompisene hans ikke kunne tenke seg å bo med svigerforeldrene sine, men de ser at han har det bra.
Anders jakter med svigerfar, og jaktlaget er deres felles venner. Storfamiliens arenaer glir over i hverandre. Lille Thea Marie har mange rundt seg i hverdagen som er glad i henne, og passer på henne. Det merker foreldrene at gjør henne godt.
Grunnleggende respekt
Det unge paret innrømmer glatt at det er de som løper mest opp trappen, og ikke omvendt.
- Det er veldig hyggelig å være hos mamma og pappa, vi føler oss alltid velkomne, forklarer Silje.
- Også banker vi alltid på før vi går inn, vi renner ikke ned dørene til hverandre og har litt antenner for når det passer og ikke passer. Vi ser hverandre så mye at vi kjenner godt til hverandres rytme, sier Tone.
Når noen i familien har fri , er det fremdeles oppgaver i kø. Silje og Anders merker godt om Tone og Tormod reiser bort en helg - da må de henge i stroppen for å klare alt alene.
- Jeg føler meg utrolig heldig som får leve ut drømmen min, selv om det selvfølgelig ikke er akkurat sånn jeg så det for meg som jentunge. Det er mye mere jobb, men jeg tror det eneste jeg kan savne av og til er muligheten til å sove til klokken ti i helgen, for det går ikke her i gården. Og vi kommer heller ikke til å kunne gjøre det i fremtiden, det er stadig ting som må gjøres.
- Men det er likevel en liten pris å betale, smiler hun mens Anders nikker samtykkende.
Denne saken ble første gang publisert 24/11 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.