Foreldre som lever gjennom barna sine:
Voksne lever ut sine drømmer gjennom barna, men glemmer å spørre hva ungene vil
Å presse barna til å gjøre det du selv alltid har drømt om kan være skadelig.
Drømmer du om at sønnen din skal bli sangstjerne eller at datteren din skal ende på håndballandslaget?
Har de lite fritid og en hverdag styrt av aktiviteter der det var du som foreslo det meste?
Mange foreldre har ambisjoner på vegne av barna sine. Dette kan i følge ekspertene føre til uselvstendige barn som desperat prøver å oppfylle foreldrenes ønsker. Bare slik føler de at de får anerkjennelse.
Betingelsesløs kjærlighet
Det er riktig og viktig å følge opp barnas mange aktiviteter og være til stede i livet deres. Men mange foreldre drar imidlertid strikken for langt, og lar egne ønsker og drømmer for fremtiden, som kanskje ikke ble noe av, leve videre gjennom barna.
Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød som driver nettstedet webpsykologen.no mener dette er svært uheldig.
- Det er utrolig viktig at vi gir barna betingelsesløs kjærlighet gjennom hele livet, ikke basert på om de blir slik vi ønsker.
- Man må vise at «jeg er glad i deg uansett». En kjærlighet med betingelser innebærer at «jeg er glad i deg hvis du blir lege. Hvis ikke du blir lege er jeg skuffa. Ikke sint, men skuffa». De voksne trenger ikke å si dette eksplisitt, men barna oppfatter at det er det som menes.
Fyller egne drømmer
- Det er nok en glidende overgang mellom sunt press om noe foreldrene vet eller tror er bra for barna, og det å kjøre over et barn fordi foreldrene er oppsatt på å få det til å velge en bestemt retning, sier barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen.
Noen ganger kan foreldrene selv ha båret på en drøm de ikke fikk gjennomført, og ønsker at barna skal leve drømmen ut i stedet.
Det kan dreie seg om hobbyer, som at de selv drømte om en dansekarriere og sender halvinteresserte barn på dansekurs, eller at de ønsket å ta en lengre utdanning og få et spesifikt yrke.
- Det er ofte de som er enebarn, eller det eneste barnet av sitt kjønn, som merker det ekstra sterkt. Da er det gjerne en av foreldrene som står på for å få barnet til å gå hardere inn for noe enn barnet selv vil. Kanskje har barnet til forelderens store begeistring sagt ja til å begynne på fiolinspilling eller håndball, og når barnet da går lei så blir det vanskelig for den voksne å skille mellom god støtte og utidig press, sier Gerhardsen.
Omsorgssvikt
Liverød mener at denne måten å behandle barna på er en spesiell form for omsorgssvikt.
- På et mer eller mindre ubevisst nivå har foreldrene noen helt bestemte mål for sitt barn, og det kan ofte handle om å fullbyrde noe de selv ikke har klart, men alltid drømt om. Barnet henstilles i de retningene foreldrene ønsker, og i verste fall går dette på bekostning av barnets egne preferanser, evner og interesser, sier han.
De ekstreme eksemplene er fire år gamle jenter som vi bare stifter bekjentskap med gjennom amerikanske tv-serier. Der konkurrerer de om å bli den peneste skjønnhetsdronningen mens de poserer som små overpyntede voksne.
- Slike tilfeller ser vi lite av i Norge, men ambisjonene på vegne av barna er ofte de samme, mener Liverød.
Vanskelig å skuffe
For et barn er det svært vanskelig å skuffe foreldrene, og de ønsker intenst å leve opp til forventningene.
- Mange vil nok prøve å løsrive seg fra presset ved å sluntre unna øvinger, skulke i smug, påstå man er syk uten grunn og lignende, fremfor en åpen kamp. Foreldrene blir gjerne oppgitt og opplever unnasluntringen som et uheldig personlighetstrekk de må bekjempe. Dermed står de ekstra på for å holde barnet i aktiviteten, mener Gerhardsen.
Selv om enebarn ofte er mest utsatt er det ikke lett å være det barnet i en søskenflokk som skiller seg ut heller.
- Hvis hele familien er ekstremt interessert i idrett eller musikk er det nok vanskelig å akseptere en makelig eller tonedøv unge. Barnet vil nok også føle på et behov for å høre til, gjennom å likne på foreldrene og søsken, sier hun.
Derfor mener hun at presset også kan komme fra barnet selv.
Stopp og tenk etter
Gerhardsen oppfordrer foreldre som er ekstra stolte over at barna har valgt nettopp deres yndlingsaktivitet eller drømmeyrke, om å stoppe opp.
- Det er viktig å forsikre seg om at barnet faktisk er like interessert som dem selv. Ser de tegn til utslitthet, nedstemthet, eller stadig vegring mot å gjøre det som må til, kan det være et tegn på at barnet presses, sier hun.
- Det kan være at det ble for overveldende, eller at barnet er så presset på andre måter, for eksempel på skolen, strever med å holde seg populær, føler press på utseende, kropp eller lignende, slik at det til sammen blir for mye.
Ingen egenverdi
Liverød mener at mennesket er i konstant utvikling frem til de er 25 år.
- Etter fylte 25 år har biologien gjort sitt, og vi har blitt en del av kulturen.
Nå er det gjerne karriere, barn og andre forpliktelser som tar fokuset vårt.
- Faren er at man glemmer egen utvikling og indre liv. For mange blir da barna ens livsprosjekt. Når barna til slutt flytter ut, etterlater de seg en ubehagelig tomhet. Når vi som mennesker legger all vår egenverdi i noe som ligger utenfor oss selv, lever vi et sårbart prosjekt, sier han.
Når barna flytter ut risikerer vi en følelse av å ha «mistet oss selv».
- Man vet ikke lenger hvem man er og hva man vil gjøre uten barna, slår han fast.
Dette er også diskutert på foreldre.no sitt forum. Noen mener at det er problematisk å ikke ha noe liv utenfor barna, mens andre oppsøker dette og mener dette er den beste måten å leve på.
- Jeg gjør det. Har gode venninner som jeg sjelden treffer. Tar meg aldri en fest fordi da ødelegger jeg for familiedagen dagen etterpå. Er barna glade, er jeg glad. Er barna lei seg, går jeg rett i kjelleren. Har så stor glede av å være i lag med barna, så koser meg jo også med denne tilværelsen, sier en bruker.
- Jeg har erfart at tiden fra barna begynner på skolen til de forlater hjemmet for å studere går veldig fort. Jeg tenker at jeg er ikke bare mamma, jeg er også meg. Og jeg må bygge meg et liv som gjør at jeg kan være fornøyd og ha det greit også når barna drar fra hjemmet, sier en annen.
Altoppslukende prosjekt
Fram til barna flytter ut er de gjerne et altoppslukende prosjekt, og man lever kun gjennom det de foretar seg.
- Ubevisst gjør man kanskje barna avhengig av seg. Det er også en variant å leve gjennom dem. Man tenker at «via min rolle som pappa er det jeg er verdifull, og så har jeg ikke så stor verdi når ikke barnet trenger meg lenger», sier Liverød.
Han mener det er viktig å finne egenverdi.
- Det er mange skjebner der foreldre har kraftige ambisjoner på barnas vegne, og føler at de selv kun er viktige gjennom det de gjør for barna. Barna blir deres prosjekt, og livet utenfor blir mindre viktig, eller kanskje helt uviktig. Barna må få lov til å bli den de er, uten å måtte leve opp til urealistiske forventninger, sier han.
Noe kan være bra
I noen tilfeller kan det være lurt å legge litt press eller overtalelser på barna for å få gjennomført en tur, ikke gi opp å lære seg sykling eller skigåing eller lignende, fordi vi tenker at det kan være bra for barna.
- Vi skjeler litt til nabobarn når vi velger aktiviteter, i håp om at barna skal henge med og lettere få venner. Men det som kan skape vanskeligheter er når foreldre bærer på en drøm eller er inderlig opptatt av node som de ønsker at barnet også skal bli opptatt av, sier Gerhardsen.
Det kan være lett å glemme at barna skal bli selvstendige individer som skal velge hva de vil gjøre.
- En viktig del av vår utvikling som mennesker dreier seg om selvstendighet. Å bli selvstendig handler om å rive seg løs fra foreldre og fungere på egenhånd. Det betyr at vi forlater barndomshjemmet, etablerer et eget liv, en egen identitet, følger våre egne mål, har egne livsprosjekter og finner en egen retning i livet som ikke baserer seg på støtte fra foreldre eller foreldrenes føringer, sier Sondre Risholm Liverød.
Denne saken ble første gang publisert 17/06 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.