Abort er en del av kvinners liv. Hvert år tar om lag 15 000 kvinner abort i Norge. Bak hver av disse ligger en unik historie.

Det er kvinner i aldersgruppen 20-24 år som får utført flest aborter, men kvinner i alle aldre og fra alle samfunnslag, velger å ta abort, med ulike begrunnelser. Fra jenta på 15 som har slurvet med prevensjonen, til paret på over 40 som endelig er ferdig med småbarnstiden og ikke trodde de kunne bli gravide.

Stadig flere tar også abort sent, fordi barnet har misdannelser.

Men selv om selvbestemt abort er såpass vanlig, er det fortsatt slik at flertallet av kvinner velger å holde opplevelsen for seg selv - kanskje er det bare de aller nærmeste venninnene som får høre om aborten.

- Vi er så åpne om alt i dag. Men abort er fortsatt tabu, og kan oppleves stigmatiserende. Slik er det bare, bekrefter Hildegunn Bomnes, direktør i stiftelsen Amathea.

Litt statistikk:

I 2011 ble det utført 15 343 svangerskapsavbrudd i Norge - på landsbasis tilsvarer det 13,3 aborter per 1000 kvinner i alderen 15 til 49 år.

Dette tallet har vært på om lag samme nivå siden 2000.

Abortratene er høyest for kvinner i alderen 20-24 år, dernest kommer aldersgruppen 25-29 år.

Aborttallene blant tenåringer i dag er lavere enn på 1980-tallet.

Kilde: Folkehelseinstituttet

Forebyggende å prate om det

Amathea-kontorene er et landsdekkende lavterskeltilbud som tilbyr gratis samtale og oppfølging til kvinner og par som blir uplanlagt gravide og er usikre på hva de skal velge, eller som kan få reaksjoner etter en abort.

- Det viktige for oss er at de enkelte kvinnene som blir uplanlagt gravide, støttes i det valget de gjør. Vår erfaring er at det viktig å snakke gjennom den avgjørelsen en tar, selv om en er helt bestemt på å ta abort. Det kan virke forebyggende for ens mentale helse , sier Bomnes.

Det å ta abort er et grunnleggende verdispørsmål, så det å få lov til å tematisere de eksistensielle utfordringene som det er, og snakke med en fremmed som har taushetsplikt, i et lukket rom, kan være nyttig. Selv om man har bestemt seg, mener hun.

Ikke alle har noen å snakke med, og mange har ambivalente følelser i forhold til det å gjennomføre en abort, forteller Bomnes.

- Noen kvinner stenger av og vil ikke snakke om aborten med noen. Det blir noe de bare må gjennomføre, og de snakker ikke om det til noen. Men vi på Amathea tror at selv om du er helt bestemt på å avbryte svangerskapet, så er det viktig å snakke om det i forkant. Da lever en bedre med valget en har tatt og blir styrket i seg selv.

Graviditetshormoner gjør opplevelsen ekstra sterk

Seksjonsoverlege Kristine Flaten Berg ved gynekologisk avdeling, Drammen sykehus, har gjort seg en rekke tanker om hvorfor provosert abort fremdeles oppleves å være tabu, selv om det ikke lenger er forbudt.

- Tidligere var selvbestemt abort forbudt i Norge og det er fortsatt de som er mot selvbestemt abort. Det å ta abort er ofte en alvorlig og kan være en vanskelig avgjørelse for mange.

Som gynekolog tenker hun også på de store hormonelle forandringer i kroppen som foregår i forbindelse med abort, som kan gjøre en enda mer følelsesmessig sårbar.

- Homonforandringer kan gjøre en mer sårbar for kritikk fra andre eller man kan være engstelig for at noen fordømmer det man har gjort. På verdensbasis er selvbestemt abort ikke noen selvfølge og abortmotstanden er stor enkelte steder. Ulike religioner er i mot abort. Diskusjonen om når et liv starter. Alt dette påvirker oss og gjør at selvbestemt abort fortsatt er tabubelagt, sier Flaten Berg.

Men studier viser at det går bra med kvinner etter at de har tatt abort, både psykisk og fysisk, understreker legen.

Slik foregår en provosert abort

For å ta abort, blir du henvist fra fastlegen, eller du kan selv ta direkte kontakt med gynekologisk poliklinikk.

På sykehusenes poliklinikker får de som skal ta abort en samtale før inngrepet. Det tas også en ultralyd undersøkelse for å sjekke hvor langt i graviditeten de har kommet.

Etter en abort kan noen oppleve rikelig blødning og magesmerter. Infeksjonsrisikoen er lav, men dersom du får smerter, kraftig blødning og feber over 38 grader den første uken etter inngrepet, bør du ta kontakt.

Medikamentell abort

I 2010 ble 73 % av alle aborter gjennomført ved bruk av medikamenter. Det er den vanligste tilbudet på landsbasis.

Er kvinnen under 9 uker på vei, kan hun velge om hun vil gjennomføre aborten hjemme, eller ved innleggelse.

Etter uke 9 skal aborten alltid gjennomføres på sykehuset.

Fordelen med medisinsk/medikamentell abort, er at du slipper risikoen forbundet med operasjoner under narkose.

Noen kvinner er engstelige for å gjennomføre medikamentell abort, fordi de har hørt skrekkhistorier om hva de får se komme ut.

Det er en ubegrunnet bekymring, ifølge gynekolog Kristine Flaten Berg: - Før uke 9 er fosteranlegget så lite at det ikke er så lett å se hva det er. Det som kommer ut, er blødning som er større enn en vanlig menstruasjon med blodklumper. Blødningen kan oppleves som stor og virke skremmende, men med god informasjon i forkant er de fleste forberedt på det, forklarer hun.

Medikamentell abort kan være smertefull, men det er ikke likt for alle. Alle får smertestillende ved oppstart av behandlingen og ekstra smertestillende ved behov. Dette gjelder både hjemme og på sykehus. - Vi har egne rutiner for dette. De fleste pasientene synes det fungerer greit, sier legen.

Kvinnen skal alltid ha en voksen person sammen med seg ved hjemmeabort.

Kirurgisk abort

Ingen blir tvunget til medikamentell abort om de ikke ønsker det.

- Vi mener at abort ved hjelp av tabletter er det beste og tryggeste for helsen. Men dersom kvinnen av en eller annen grunn ikke kan gjennomføre medisinsk abort kan hun få utført kirurgisk abort, sier Kristine Flaten Berg.

Du kan ha smerter når hun våkner etter narkosen.

Kirurgisk abort kan foretas inntil 12. svangerskapsuke. Det er alltid en liten risiko forbundet med operasjoner, og narkosen kan gi kvalme og brekninger når du våkner igjen.

Kilder:

Kristine Flaten Berg, Seksjonsoverlege ved Drammen sykehus

Tidsskrift for Den norske legeforeningen

Derfor tok vi abort

Foreldre.no har snakket med tre kvinner om deres aborter.

Deres utgangspunkt for avgjørelsen var svært forskjellig. De har også fått ulike reaksjoner i etterkant.

Under følger deres historier.

«Kathrine», 39 år:

Jeg har to barn, en ettåring og en som er noen år eldre. Ettåringen min har sovet lite siden hun ble født, jeg har ikke sovet en hel natt på lang tid. Vi har en svært stressende hverdag, og både mannen min og jeg er veldig slitne. Jeg ble gravid, selv om jeg gikk på prevensjon og ammet i tillegg, så det var ikke min skyld. Jeg følte et ansvar for å ta vare på de to barna vi har fra før.

Jeg opplevde at helsepersonellet tok veldig hensyn. Jeg var veldig redd de skulle se ned på meg, men det gjorde de ikke i det hele tatt. De snudde skjermen bort under ultralyden da de skulle sjekke hvor langt jeg var på vei. Jeg var ni uker gravid, og fikk valget mellom å ta abortpiller hjemme eller på sykehuset, men jeg bad om å få utskrapning. Det var vanskelig å få, siden det er så ressurskrevende. Men legen min fikk ordnet det. Da blir aborten som en liten operasjon, jeg fikk narkose og sov meg gjennom alt. Jeg hadde ikke taklet å blø det ut selv og vite hva som kom ut.

Nå angrer jeg, selv om jeg vet at det var riktig. Jeg føler jeg bestemte meg for fort, og drømmer ofte om barnet om natten. Jeg trodde ikke jeg skulle reagere sånn, eller tenke sånn på det i etterkant. Tvilen kom da jeg lå og ventet på operasjonen. Men da trodde jeg det var fordi jeg var på sykehuset. Mannen min var helt enig i avgjørelsen. Vi snakket mye om det på forhånd. Men om jeg hadde villet beholde barnet, hadde han ikke sagt nei. Det tenker jeg på nå.

«Hedda», 30 år:

Jeg fikk masse støtte da jeg bestemte meg for å ta abort, spesielt av venninner, mamma, og sjefen min. Mormoren min gråt og mente jeg kom til å angre. Vi er flere i venninnegjengen som har tatt abort, og vi har klart å bruke hverandre godt til prat og støtte. Men jeg hadde noen negative opplevelser også, på Drammen sykehus, hvor jeg tok aborten.

Da jeg ble gravid, var jeg akkurat ferdig utdannet og i et vikariat. Tidligere hadde jeg fått beskjed av legen at jeg måtte ha hjelp for å bli gravid, så derfor brukte jeg ikke prevensjon. Jeg ble gravid med en kamerat, og var ikke i et fast forhold, så vi var begge enige om at det passet dårlig å få barn akkurat da. Samtidig var det vanskelig å bestemme seg, spesielt siden jeg visste at jeg kanskje ikke ville klare å få barn senere.

Jeg valgte utskraping under narkose på sykehuset. Det valgte jeg fordi jeg har hørt skrekkhistorier om abort-tabletter, at det gjør vondt og du ser hva som kommer ut av deg. Jeg fikk operasjon, men de anbefalte meg tabletter. Da jeg spurte om hvorfor, var svaret: «Så vi er sikre på at du ikke havner i samme situasjon igjen.»

Jeg følte at sykepleierne på sykehuset var veldig avvisende. Jeg fikk lite informasjon og lite omsorg. Jeg bad om å få venninnen min med meg som støtte, men det var ikke lov. Jeg fikk løfte om at de som jobbet der skulle ta godt vare på meg, men det følte jeg ikke at jeg gjorde. Jeg ble fortalt hva jeg skulle gjøre, og fikk en skive med jordbærsyltetøy da jeg våknet. Men ingen omsorg utover det. Jeg opplevde også at sykepleierne snakket over hodet på meg om at bare noen etasjer over redder de babyer som ikke var så mye eldre. Den dagen hadde jeg trengt at noen smilte til meg, men i stedet følte jeg de var litt fordømmende.

Jeg tenkte mye på aborten i etterkant, og frem til det som ville vært termindatoen, var jeg ganske på bærtur. Jeg jobbet mye, hadde tre jobber. Var ofte på farten. Alt for ikke å sitte ensom hjemme, da kom tankene og skyldfølelsen. Festet litt og gjorde noen ting jeg ikke ville gjort i dag. Jeg funderte på hva som var meningen med livet og sørget over aborten på min måte. Men etter termindatoen klarte jeg å hente meg selv inn.

I dag har jeg samboer og en jente på to år, så det har ordnet seg fint for meg. Men jeg tenker ofte på hvordan de valgene vi tar former livene våre. Hadde jeg beholdt barnet den gangen, hadde jeg kanskje ikke hatt jenta mi i dag.

«Marianne» 30:

Jeg fikk en jente i 2008. Da jeg ble gravid igjen, var hun knapt ett år. Jeg hadde tatt angrepillen, men ble gravid likevel. Han som den gangen var samboeren min, som nå er min eks, mente det ville bli for tett, og overtalte meg til å ta abort. Jo mer han snakket om det, jo mer overbeviste han meg om at abort var eneste løsningen.

Jeg tok medikamentell abort, det vil si abort-piller, som jeg tok hjemme. Jeg følte utskraping ble litt brutalt. Først var det ultralyd på sykehuset, så tok jeg en pille der. Resten av pillene fikk jeg med meg hjem. Da jeg kom hjem og svelget pillene, angret jeg, og tenkte at jeg ikke skulle ha gjort det. Jeg gråt mye, men skyldte på smertene.

To dager etterpå begynte jeg i ny jobb. Jeg hadde sterke magesmerter, men trodde det var ettervirkninger. Hele tiden følte jeg sterk anger, som spiste meg opp innvendig. Jeg ble sykemeldt.

I etterkant fikk jeg store komplikasjoner. Jeg blødde kraftig, helt ned i sokkene, men på Ullevål sa de at det bare var de siste restene som kom ut, og at alt var fint. Etter en stund begynte jeg å småblø igjen, og det varte i nesten to måneder. Jeg trodde det var normalt etter en abort. Men da jeg var på ferie fikk jeg en ny kraftig blødning. Blodet fossa ut. På legevakten oppdaget de at livmoren min var full av rester. Jeg måtte på utskraping dagen etter.

Det gikk utover psyken. Jeg slet hele tiden, men alt ble verre på grunn av de kraftige blødningene. Jeg ble langtidssykemeldt og måtte gå til psykolog. Samboeren min den gangen hadde liten forståelse, men jeg ble godt ivaretatt av helsepersonell og fastlegen.

Jeg er overrasket over at det tok så lang tid å komme over aborten. Jeg var forberedt på at det kunne bli tøft, men ikke at det skulle ta så lang tid. Moren min har fortalt meg at hun også har tatt en abort hun angrer på. Svigermoren min, derimot, sa at hun hadde tatt en abort hun ikke angret på.

Jeg føler at eks-samboeren min overtalte meg til noe jeg ikke egentlig ønsket, og ikke tenkte ordentlig gjennom. Det var mye av grunnen til at det ble slutt mellom oss.

Det er viktig å være sikker, tenker jeg. Alle har sine grunner til å ta abort, men kjenner du et snev av tvil, kan det bli tøft i etterkant.

Jeg fikk et barn til med eksen min, før det ble slutt. Da var misntemann åtte måneder. Følelsene var borte.

Nå har jeg fått en ny samboer. Jeg forteller ikke til så mange at jeg har tatt abort. Mange er så fordomsfulle, så jeg orker ikke.

Bevisst at kvinnene er spesielt sårbare

Seksjonsoverlege Kristine Flaten Berg jobber ved Drammen sykehus, og synes det er leit å høre at «Hedda» følte seg dårlig behandlet på sykehuset under aborten.

- Det er klart at sånne opplevelser ønsker vi ikke at kvinner som kommer hit skal ha. Innstillingen hos oss, er at de som kommer hit for abort, skal ha vår hjelp, og vi som jobber her, skal ivareta deres behov der og da. Vi har selv valgt å jobbe med noe vi synes er viktig, sier hun til Foreldre.no.

Hun forteller at de ansatte er bevisste at kvinner som ønsker å ta abort, kan være i en sårbar situasjon, og at de jobber mye med hvordan de kan få kvinnene til å føle seg godt tatt vare på.

- Dette jobber vi med kontinuerlig. Sykepleierne som jobber her, har spesiell god kompetanse på dette og er veldig klar over nettopp denne problemstillingen. Men det er klart, alle kan ordlegge seg feil, og ting kan bli misforstått. Det er vanskelig for meg å si hva som har skjedd i akkurat dette tilfellet. Vi er mennesker. Vi har ulike måter å kommuniserer på. Men tonen hos oss er at alle kvinnene skal føle seg godt mottatt, sier Flaten Berg.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!