Jona Runarsdottir

Alder: 28

Barn: Fire barn under syv år.

Arbeid: Selvstendig næringsdrivende skribent og blogger. Tidligere lærer.

Aktuell med: Bidrag i boka Mammarådet, har bloggen Mammalivet og fast spaltist hos Foreldre.no

KOMMENTAR:

«Dagens barn og unge er uoppdragne og foreldrene deres er svake og ettergivende. Denne nye generasjonen blir, takket være ubrukelige omsorgspersoner, en gjeng med bortskjemte drittunger hvis ikke dagens foreldre skjerper seg.»

Dette har vært budskapet i et hav av artikler, kronikker og blogginnlegg. Og de har vært der siden lenge før jeg ble født.

«Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere» -Sokrates ca. 400 f. Kr.

Barn og ungdom beskyldes igjennom hele historien for å være noen ufordragelige latsabber og små tyranner. Helt siden mennesket begynte å bruke skrift for å uttrykke seg, har de voksne klaget over hvor utrolig antisosiale, frekke og uanstendige de yngste blant oss er.

«Vi lever i en tidsalder av forfall. Unge mennesker eier ikke lenger respekt for sine foreldre. De er frekke og utålmodige»

-inskripsjon på vegg i en 6000 år gammel egyptisk grav-

Høres det kjent ut?

Glem forskerne. Her er alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder.

Har vi glemt at unger ikke har utviklet like tette filtre som vi voksne har?

Skylder på andre

Bare den siste måneden har jeg lest tre velformulerte, men dog ikke særlig nytenkende tekster av ulike voksne som mener at vår generasjon foreldre er dømt til å mislykkes, og at barna våre blir dårlig rustet til å takle livet på egenhånd.

Beklager, men jeg kjøper det ikke.

La meg presisere: Jeg forstår hvorfor temaet stadig vekk dukker opp. Men jeg syns det blir feil å dømme en hel generasjon foreldre nord og ned, og det til og med før barna har rukket å fullføre skolegangen. De små har jo ikke fått en sjanse til å vise hva de kan utrette i livet!

Det blir nesten som om vi skulle fortalt ettåringen vår at han ikke har nubbesjangs til å bli fotballspiller fordi han faller på rumpa så ofte. Hva vet vel vi om hva han kan få til? Og i tillegg virker det ofte som at voksne mennesker som klager over dagens udugelige barn, overser det faktum at barn er nye i denne verdenen vår, og at de lærer mest av det vi selv gjør, og ikke så mye av det vi sier.

Det er fryktelig enkelt å skylde på andre, istedenfor å granske seg selv og sine egne gjerninger og skyggesider. Hvor trassig er du selv i hverdagen? Hvor mange ganger sier du nei, fordi du ikke har lyst? Hvor mange ganger har ikke vi voksne lyst til å brøle og trampe så det rister i veggene?

Vi gjør det ikke (i hvertfall ikke like mye), fordi vi er voksne, modne mennesker. Men har vi glemt at unger ikke har utviklet like tette filtre som vi voksne har?

SELVSTENDIG ELLER MEDGJØRLIG? De fleste foreldre ønsker at barna skal utvikle seg til ansvarsfulle, kjærlige, kloke, selvstendige og veltilpassede voksne. Men før den tid vil vi visst at de skal være så medgjørlige som mulig, skriver skribent og blogger Jona Runarsdottir. © Foto: Jona Runarsdottir

Må foreldre bli strengere?

Selvfølgelig finnes det dårlige foreldre. Akkurat som det finnes dårlige lærere, dårlige rørleggere og dårlige journalister. Det er bare det at foreldre har et slikt enormt ansvar i samfunnet, som gjør at de blir pirket på og kritisert for alle valg de tar.

Hvis maleren gjør en dårlig jobb, skaffer vi oss en bedre maler. Ingen monumental, livsvarig skade er skjedd. Men hvis vi som foreldre roter det skikkelig til på «jobben», kan vi oppfostre mennesker som ikke bare vil lide selv, men som også kan komme til å forårsake lidelse for andre. Det er mer alvorlig. Jeg skjønner det.

Likedan finnes det så klart barn som ikke oppfører seg pent, ikke gidder å lytte på beskjeder, som ikke sier «takk» hver gang vi føler det sømmer seg, og som skriker etter tyggegummi og boller i køen på Rimi. Det finnes rimelig mange sånne. De er normale, små mennesker som tester grenser og jobber med egen selvstendighet.

Så finnes det også mer alvorlige tilfeller av dårlig oppførsel, hvor barn blir voldelige eller mobber andre. Det må tas tak i, men jeg nekter å tro noe annet enn at slik har det alltid vært. Det har alltid vært verstinger blant både barn og voksne. Og de aller fleste, til og med såkalte «snille» barn, går gjennom ulike faser med opprørskhet, forvirring og testing av grenser. Noe annet ville vært foruroligende.

I de nyeste tekstene om ettergivende foreldre og diktatorbarn, er temaet for det meste at «foreldre var flinkere til å oppdra barn før» og «dagens barn er bortskjemte og får alt de peker på». Løsningen presenteres som oftest slik: Foreldre må bli mye strengere, og vise barna hvem som er sjefen.

Det ligger mellom linjene at foreldre må slutte å være redde for å heve stemmen, sende barn i skammekroken og bruke ulike former for straff. Noen går til og med så langt som å si at barn trenger å bli «røsket litt i» eller skremt til å adlyde.

Det kan være fristende å bli autoritær. Men streng oppdragelse gir utagerende barn.

OPPRØRSKE ENGLEBARN: Til og med såkalte «snille» barn går gjennom ulike faser med opprørskhet, forvirring og testing av grenser. Noe annet ville vært foruroligende, skriver Jona Runarsdottir. © Foto: Jona Runarsdottir

Skaper frykt og bitterhet

Unnskyld meg mens jeg ikke klapper av begeistring. Kall meg gjerne en dullemamma, men jeg vil aldri si meg enig i at respekt oppnås ved å skremme eller true. Frykt, bitterhet og emosjonell distanse er de følelsene jeg selv opplever (og opplevde som barn) hvis jeg blir møtt med slike hersketeknikker.

På dårlige dager kan jeg gli inn i disse triste metodene med egne barn. Jeg truer, kjefter høylytt, forlanger respekt, og er kald og diktatorisk. Jeg gjentar ordet nei til det ikke har noen betydning. Jeg er påståelig, sta og setter klare grenser for hva jeg ikke ønsker, utrykker meg krystallklart om hva jeg forventer av andre og blir kokende sint hvis ikke de hører.

Er det ikke nettopp denne typen ufin oppførsel vi bebreider barna våre for? Er det ikke denne oppførselen vi ønsker å få en slutt på hos barna, når vi begynner på den samme gamle regla: «Vær stille, bruk innestemme!» «Ikke snakk til meg på den måten!» «Du kan ikke få alt du ønsker deg!»

Får du mer respekt for barnet ditt når det nekter deg det du ønsker, eller brøler ut kommandoer?

- Du er så masete! Og ni andre ting du aldri skal si til barna dine.

Barn er ikke små voksne

Noen vil sikkert poengtere at barn ikke skal behandles som voksne. Joda, det kan vi være enige om. Men den logikken biter seg selv i halen. Ja, det er sant at barn er på et annet mentalt nivå. Men hvordan kan vi da forlange at de skal følge alle våre sosiale koder til punkt og prikke og være drillet i «folkeskikk», som jo er voksenskapte, abstrakte fenomener som varierer fra kultur til kultur og hjem til hjem?

De fleste av oss ønsker mer enn noe annet at barna våre skal utvikle seg til ansvarsfulle, kjærlige, kloke og veltilpassede voksne. Vi drømmer om at de skal stake ut sin egen vei, tenke selv, være selvstendige og ikke la noen hindre dem i å oppnå sine mål.

Men før den tid vil vi altså at de skal være så medgjørlige som mulig. Ikke gjøre opprør mot autoriteter, uten protester slutte å leke med det samme vi sier det er tid for tannpuss, og for all del ikke vise (helt ekte) følelser når de står foran godterihylla og skuffelsen skyller over dem når de får et nei.

Jeg sier ikke at barna bør få danse på bordet når det sømmer dem og styre hele livet sitt selv. Det er en god grunn til at jeg ikke lar smårollingene mine bestemme hva vi skal ha til middag hver eneste dag.

Men om treåringen noen dager bare vil spise potetene og sausen på middagsbordet, vil du ikke se meg tvinge henne til å spise koteletter og frata henne yndlingsbamsen. Det blir derimot ingen spesialmiddager på bestilling til hvert medlem av husstanden.

De får ikke applaus når de hyler fordi de ikke får gå med ballerinaskjørt og sandaler ute i snøen, men det går an å behandle barn med respekt, sette grenser og være bestemt uten å lære dem å manipulere og tvinge frem et ønsket resultat.

Det er fort gjort å få lyst til å drite i respekt og kjøre på med trusler.

Investering i fremtiden

Selvsagt er det forbannet vanskelig! Det er frustrerende å måtte lære seg å puste med magen og beholde en respektfull tone når man blir utfordret av en trassig toåring. Det er fort gjort å få lyst til å drite i respekt og kjøre på med trusler. Men jeg ser det på reaksjonene og den langsiktige utviklingen deres, når jeg selv lærer meg å beherske egne følelser og foreta gjennomtenkte valg. Ikke minst ser jeg det på hvordan de behandler andre med respekt.

Om de så må ta noen kamper med meg for å lære enda mer, så tar jeg den jobben med glede. Hvis det ser dullete ut fra utsiden når jeg setter meg ned på huk og sier «jeg vet, jeg har også lyst på godteri men vi kjøper bare godteri på lørdager og sånn er det», før jeg gir det hylende barnet mitt en klem foran deg i kassakøen på Rimi, så får det bare være.

Jeg investerer i fremtiden, og gambler på at ingen vil føle for å hugge inn nedverdigende ord om mine barns oppførsel i en egyptisk grav.

Les også:

12 råd til en positiv barneoppdragelse

Slik gjør du barnet ditt lykkelig

Barn utvikler seg gjennom trass

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!