Tre år siden 22. juli 2011:

Talen som skulle trøste oss alle

Les hvordan Jens Stoltenberg selv opplevde minnetalen i Oslo Domkirke for tre år siden, da han skulle trøste en sønderknust nasjon.

TUNG BØR: - Det er ingen lang tale, kanskje bare tre minutter. Men når jeg setter meg ned, er jeg sliten, forteller Jens Stoltenberg om talen han holdt for en sønderknust nasjon i Domkirken 24. juli for tre år siden.
TUNG BØR: - Det er ingen lang tale, kanskje bare tre minutter. Men når jeg setter meg ned, er jeg sliten, forteller Jens Stoltenberg om talen han holdt for en sønderknust nasjon i Domkirken 24. juli for tre år siden. Foto: Gry Bruseth Traaen
Sist oppdatert

Oslo Domkirke 24. juli 2011:

«Det er den første dagen jeg får litt avstand til tragedien, etter at fredag og lørdag bare har vært kaos. Første dagen jeg kan stoppe litt opp og se rekkevidden av det som har skjedd fullt ut. Og for første gang siden fredag har jeg også fått sove noe, riktignok dårlig, men jeg var iallfall i senga. Jeg står opp tidlig og bruker morgenen til å jobbe meg ferdig med talen, filer på setninger, for det er en tale hvor hvert ord er viktig. Innledningene på pressekonferansene fredag kveld og lørdag morgen har hatt et politisk budskap. Denne talen er mer personlig.

Slik snakker du med barna om 22. juli-terroren.

Sommermorgenen er lys og vakker. Når vi kommer kjørende til Domkirken, ser jeg blomsterhavet og menneskene utenfor. Ingrid og jeg går inn nesten helt sist. Det er en sterk kontrast å komme fra det lyse, vakre inn i det mørke, fullpakkede, veldig intense rommet.

Når jeg setter meg ned, skjønner jeg at jeg burde ha noe å drikke. Jeg svetter, er veldig spent. Jeg prøver å få øyekontakt med noen av medarbeiderne mine. Det forstyrrer meg veldig at jeg ikke får vann. Hele kroppen er anspent, stunden er så alvorstynget, og jeg skal holde min kanskje viktigste tale. Jeg har holdt lange taler, store taler, taler for mange mennesker før. Men her betyr hvert ord noe for meg.

La barna gjøre noe i sorgen, det hjelper dem å forstå.

Tida går, men jeg blir bare tørstere og tørstere. Tenker at jeg kanskje ikke kommer til å greie å gjennomføre. Det har jeg aldri tenkt om en tale før. Jeg pleier å ha et veldig avslappa forhold til det. Men nå... Det er et så viktig øyeblikk.

Men når jeg går opp, glemmer jeg vannet. Nå er jeg bare tilstede i talen. Jeg ser på AUF-erne, mange av dem jeg kjenner. Ser på kongeparet, at de er veldig beveget. Ser på Ingrid på første rad. Nevøen min, Emil.

Når jeg sier de to navnene, Monica Bøsei og Tore Eikeland, kommer det som kjennes som et knyttneveslag. Det er da det går fullt ut opp for meg at for mange mennesker i salen er dette bekreftelsen de har fryktet i to døgn. Så lenge man ikke har fått bekreftet død, klamrer man seg til håpet. Men så sier jeg at de er døde.

Når jeg sier de to navnene, Monica Bøsei og Tore Eikeland, kommer det som kjennes som et knyttneveslag.

Det er sterkt.

Oppi alt det vonde er det likevel en god følelse å holde talen, og kunne hedre de døde. Selv om det bare er et par setninger, er det godt å få lov til å si noe pent om Monica og Tore. De to blir ansikter på alle de andre. Tore Eikeland, den sterke, unge stemmen, som påførte meg et nederlag på forrige landsmøte med postdirektivsaken. Monica, Mor Utøya, et menneske jeg hadde kjent siden 80-tallet, og alltid hadde vært avstandsbetatt av. Alle i AUF vet hvem hun var, men de mange som sitter og ser på tv, har aldri hørt om henne. For meg er det en måte å fortelle verden om henne, en trøst at mange mennesker får ta del i det flotte mennesket. Så er jeg glad for å få lov til å sitere AUF-eren Stine Renate: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.» Formuleringen er fortsatt litt ukjent, nå har jeg mulighet til å gjøre den mer kjent.

Det er ingen lang tale, kanskje bare tre minutter. Men når jeg setter meg ned, er jeg sliten.

Det er da vi synger sammen. Til ungdommen. Det føles helt overjordisk. For alle synger av full hals. Det er en sang, med en sånn kraft og en sånn sorg og lidelse. Vi har sunget den på Utøya i alle år. Nå synger vi den her inne. Og for meg kommer Utøya inn i Domkirken. Domkirken, et sted for høytidelige gudstjenester, messer, her er det offisielle Norge, konge, regjering - og så er det masse AUF-ere her, som for noen timer siden var på Utøya. Alle synger så intenst. Og jeg sitter der og håper at det er flere vers. Vi synger alle versene, jeg føler bokstavelig talt at taket løfter seg, det er en kraft i den sangen som jeg aldri noensinne har opplevd før, det er som en salme. Mange gråter. Kroppen min dirrer. Det er en sterk opplevelse. For dette, i tillegg til mange menneskers personlige sorg, er et lands sorg.»

Stoltenbergs tanker etter talen:

Jeg er glad hvis talen har betydd noe. For meg henger den sammen med talene jeg holdt fredag kveld og lørdag morgen om at vårt svar mot terror er mer demokrati. Alle utgjør ett stort budskap. Meningen var at dette skulle være en tale som ga trøst og omsorg, men også som ga retning og verdier til den tragedien vi sto oppi. En setning i talen som det var viktig for meg å si, var: «Vi er et lite land, men vi er et stolt folk.» Fordi Norge vokste i tragedien.

Les også:

Liker du meg? Jakten på likes.

Så mye betyr mamma.

Mormor slipper letter til enn farmor.

Denne saken ble første gang publisert 22/07 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.

Les også