Asle Halvorsen (45)

Psykolog ved Seksjon for spiseforstyrrelser ved Haukeland universitetssjukehus.

KOMMENTAR:

Da jeg fortsatt hadde barn i barnehagen, gikk det ut en invitasjon til foreldrene om en temakveld med fokus på ernæring, der en ernæringsfysiolog skulle holde foredrag.

Dagen etter traff jeg styreren og spurte om seminaret. Jeg fortalte henne at jeg jobbet som psykolog på en enhet som behandler pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Styreren ble så begeistret at hun booket meg som ekstranummer på foredragskvelden, og deretter satte hun meg i kontakt med ernæringsfysiologen.

Hva er sunn mat?

Den dyktige ernæringsfysiologen hadde et langt foredrag med flotte plansjer hun satte meg godt inn i. Det ble dessverre lite tid til å si noe om hva jeg ønsket å formidle, men vi ble enige om at hun skulle snakke først på foredragskvelden.

Da kvelden kom var det fullt i barnehagen. Det var satt av flere timer, og ernæringsfysiologen fikk fort alles oppmerksomhet. Foredraget var en nøye innføring i hvordan lage det perfekte kostholdet for et barn. Hun hadde fokus på hva som er sunn mat og hvor mange gram av forskjellige viktige fettstoffer vi burde få i barna våre daglig.

Alle som satt der var foreldre til små barn. Alle ønsket det beste for sine barn. Noen av dem noterte flittig, flere stilte spørsmål, og spørsmålene ble mer og mer tekniske om hva man burde gi barna og hva man burde unngå.

Til tross for en engasjert stemning var det ingen smil å se. Foreldrene var fokuserte, men det var redsel i luften og en felles følelse av at ”her må vi vokte oss for å gjøre feil”.

Fare på ferde

Godt på overtid ble det endelig min tur. Jeg sa først hva jeg jobbet med og fortsatte med å si at jeg ikke kunne si meg uenig i noe av det ernæringsfysiologen hadde sagt, men at jeg ikke syntes det hun hadde sagt var viktig. Jeg måtte så forklare hvordan jeg kunne mene dette, og det skal jeg forsøke å si noe om her:

Etter min erfaring handler spiseforstyrrelser om en overopptatthet av kropp, vekt og mat og et forsøk på å ha kontroll. Når dette blir et stort prosjekt og begynner å ta fokus fra andre deler av livet, er det fare på ferde.

Etter hvert har du så mange tanker og følelser rundt hvordan du skal håndtere mat, at det ikke er snakk om et fritt valg lenger. Det du kanskje gjorde for å ta kontroll over noe i et kaos, eller for å gjøre noe med kroppen for å like deg selv bedre, er blitt en lidelse, noe du ikke lenger kan styre.

Lite kos og gøy

Nå tenker jeg ikke at noen av foreldrene som satt og hørte på ernæringsfysiologen og meg den kvelden hadde en spiseforstyrrelse, men jeg tenker at fokuset ernæringsfysiologen hadde på mat, har mange likhetstrekk med en spiseforstyrrelse.

For det første var det ikke mye kos og gøy. Dette var ramme alvor.

Det var mulige, alvorlige feilskjær overalt, og det oste angst av forsamlingen.

Høyverdige råvarer

Alle som har fått et barn vet at man som forelder ønsker å gjøre alt perfekt. Noe av det beste en forelder kan oppleve er at barnet spiser godt. I Norge i dag lever vi i overflod, og vi har mulighet til å velge mat fra hele verden så hvorfor skal vi ikke gi barna våre det beste?

Det kryr av førstefødte som kun har fått babymat laget av høyverdige råvarer, og som ikke har hatt et ferdigprodukt nær leppene sine den første tiden etter at de begynte å få noe annet enn morsmelk.

Etter hvert som mor og far blir mer og mer slitne, sklir dette gjerne ut og man velger også lettvinte løsninger - med en gnagende dårlig samvittighet.

Den dårlige samvittigheten

Når barn nummer to eller tre kommer, har de fleste ikke mulighet til å følge opp i en travel hverdag, og vi tyr til det som finnes av mat lett tilgjengelig, fortsatt med den dårlige samvittigheten som melder seg med jevne mellomrom. Tanker om at man gjør noe galt, og at man ikke gjør det beste for barnet sitt, er ikke gode tanker.

Gjør man noe galt? Alltid! Men, når du gjør én ting, er det noe annet du ikke gjør.

Alt du ikke gjør

Når du som mamma eller pappa sitter på nettet og leser om mat, diskuterer i Facebook-grupper, tråler butikker for de beste varene, forbereder mat i timevis, krangler med ungene om å spise opp alle gulrøttene på tallerkenen, og med alvorlige stemmer diskuterer disse temaene sammen med andre småbarnsforeldre, er det mye annet du ikke gjør.

Du leker ikke med barna dine, du tuller og tøyser ikke, og du lager ikke god stemning.

Du tar deg heller ikke fri og gjør voksenaktiviteter du selv kan vokse på, og som kommer både deg selv og barna til gode.

I tillegg lærer du barna at noen typer mat er farlig. Dette er en skummel tendens som kan føre til engstelige barn som i verste fall vokser opp og blir mindre trygge enn de hadde vært om de fikk boltre seg med den ”farlige” maten og oppleve at det likevel var trygt.

Jeg mener noen foreldres overfokus på mat kan fortrenge andre ting i livet med barna. Det har mange likhetstrekk med spiseforstyrrelsens klamme grep over liv og glede.

VM i matpakke

Det gjelder også når mamma melder seg på ”verdensmesterskapet i matpakke”. For de som ikke vet det, er "verdensmesterskapet i matpakke" en konkurranse mellom foreldre til barn som må ha med seg matpakke i barnehagen eller på skolen. Denne konkurransen skjer i den enkelte forelders hode, for det blir aldri kåret en vinner.

Hver forelder forsøker så godt hun kan å briljere i riktige sammensatte matvarer og festlig innpakking. Konkurrentenes matpakker får hun aldri se. Hun lar seg inspirere av bilder på blogger og Instagram, hvor mødre som ligger helt i verdenstoppen viser hva som er mulig. Hele konkurransen er drevet av et ønske om det perfekte, og redselen for å gjøre feil og bli avslørt som en dårlig mor.

Katastrofen oppstår når mor må på jobbreise og far står for matpakken.

- Ikke tenk så mye

Så hva er alternativet? Mitt råd er å gjøre det enkelt. Ikke tenk så mye. Ha noen basisrutiner som handler om regelmessige måltider og fornuftig variasjon.

I tillegg vil jeg råde alle til å unngå regler om hva man ikke bør spise. Mat er mat og gift er gift.

Dersom du er allergisk mot noe, så skal du selvfølgelig holde deg unna det, men ikke fokuser på hva du har spist for å forklare ubehag. Begynner du å løse ubehag ved å lete etter forklaringer i det du har spist, blir det fort overfokus på mat.

Et barn som har vondt i magen, tåler nok den pølsen han akkurat spiste. Det er ikke så usannsynlig at mageknipet kommer av noe annet. Har barnet drukket for mye brus og får vondt i magen, er det sikkert på grunn av brusen. Da er det bare å trøste og fortelle at det ikke er farlig. Det er lite lurt å deretter nekte barnet brus. Da lærer de aldri hvor mye de kan drikke, og de lærer samtidig at brus er farlig.

I det daglige er mat som luft. Vi trenger det for å leve. Da er det greit at mat for det meste går av seg, selv slik at du kan fokusere på viktige ting med mat i magen.

Sjokolade bedre enn ingenting

Spis nok for å dekke energibehovet ditt. Det beste er at det du spiser er variert, slik at du samler opp de næringsstoffene du trenger.

Dersom du bare har én type mat tilgjengelig, er det likevel lurere å spise det enn å la være. Er du innesnødd på en hytte i noen uker, og det eneste som finnes der er sjokolade, så er det lurere å spise det du trenger av sjokoladen enn å gå med for lite energi.

Selvfølgelig vil en diett på kun sjokolade i veldig lang tid føre til mangeltilstander, men det vil en diett på kun brokkoli også gjøre.

Uansett vil det å la være å spise sjokoladen gi deg enda flere mangeltilstander.

Handler om andre ting

Det morsomste rådet jeg noen gang har fått når det gjelder sunnhet, er å spise ting jeg aldri pleier å spise.

Dersom du blir invitert på koldtbord skal du da gå og forsyne deg med det du aldri spiser. Det er godt mulig det finnes noe i den maten som du vanligvis går glipp av.

I Norge er de fleste av oss så trygge og lever i sånn overflod at vi har tid til å gjøre mat teknisk.

Det blir så mye snakk om mat og sunnhet at vi går oss vill og til slutt tror at mat er farlig.

Vi dikter opp den ene nye dietten etter den andre som løsning på problemer som nesten alltid handler om helt andre ting enn mat.

En spesiell liten ape

Da er det lett å glemme det faktum at vi mennesker er altetende og i stor grad kan overleve på det meste. Det er en grunn til at vi befolker nesten hele denne kloden. Vi kan leve godt på vidt forskjellige typer mat.

Vi er ikke som en spesiell, liten ape som kun kan leve av bladene på et tre som det bare finnes en liten klynge av i en skog i Sør-Amerika. Når det treet dør, dør apen. Vi mennesker går bare videre til neste busk.

Det heldige faktum tror jeg flere burde gi seg selv lov til å glede seg over.

I stedet for å tenke på hva du putter i din egen munn, kan du bruke energien på å redde det lille skogholtet der den lille apen bor.

Denne kommentaren ble opprinnelig trykket i ROSinfo, informasjonsbladet til ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser og Nettros.no.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!