I går fikk jeg ånden over meg etter å ha tenkt på det halve sommeren.

Guttungen måtte klippes. Og han måtte klippes umiddelbart.

Jeg har veid litt frem og tilbake: Skal han ha langt hår eller kort? Jeg synes alltid han har vært søt med skikkelig guttekort.

En runde hos frisøren med barbermaskinen, og jeg har fått en liten tass løpende rundt med crewcut. Helskjønn og superbarsk!

Vil du gi barnet ditt god selvfølelse? Her er ekspertenes beste råd.

Det virket som en god idé

Jeg hadde akkurat fått lønn, så jeg vet ikke hva som rammet meg. Det var ikke økonomisk knipe i hvert fall. Vi KUNNE gått til frisøren i løpet av uken i stedet.

Men ungen hadde luggen langt ned i øynene, og en begynnende seriøs hockey i nakken. Jeg maktet ikke se på den lenger.

Entusiastisk dirigerte jeg ham opp i tripptrappstolen på kjøkkenet og sa:

"Skal vi klippe håret ditt?"

Han svarte umiddelbart et like entusiastisk ja, rev av seg skjorta og rigget seg til. Fortsatt lykkelig uvitende om hva som ventet.

Jeg hadde nemlig ikke lest denne guiden til hvordan klippe barnas hår selv.

Suzanne Aabel (34)

  • Mamma til Michael (6)
  • Journalist og blogger
  • Medforfatter av boka "Mammarådet -16 kvinnelige bloggere om mammalivet i dag".
  • Kjent fra TV-seriene "Forbindelser" på kanal FEM og "Bloggerne" på TV2 BLISS.

Hvor vanskelig kan det være?

Selv var jeg optimist. Tenkte at dette skulle bli gøy.

For hvor vanskelig kan det egentlig være å klippe en enkel og grei guttesveis?

Så setter jeg i gang. Klipper en tjafs her og en lokk der. Hui hvor det går!

Jeg smiler fornøyd. Dette går jo strålende!

Men. Hm. Hvorfor ble det skjevt nå?

Dette så rart ut. Jeg må klippe litt til.

Nå ser det enda rarere ut. Pulsen banker i tinningen. Lillemann begynner å få maur i beina, mens jeg hveser og svetter over ham med panikk i blikket.

Mer hår faller på gulvet. Åh nei! Hvorfor får jeg ikke den forbanna luggen rett??

Hjemmeklipp fra helvete

Lillemann ser stadig mer panisk på den stadig voksende brune haugen med hår som på gulvet. Ansiktet mitt er nå sprutrødt.

Jeg roper. «Sitt stille!! Hvis ikke må jeg klippe masse mer!»

Sønnen min er nå straks på gråten. Forferdet sier han: «Å herregud! Jeg vil ikke miste håret! Jeg kommer til å bli flintskallet akkurat som pappa! "

Jeg må innse at slaget er tapt. Å klippe hår er utrolig mye vanskeligere enn det ser ut.

Jeg lar sønnen min hoppe lettet ut av stolen, og med en følelse av nederlag geleider jeg ham bort til baderommet.

En tjeneste, faktisk

Bak meg ligger en haug med hår. Foran meg går en skamklipt liten gutt.

Luggen hans er en centimeter lang på det korteste, med en fiks trappeeffekt ned mot venstre øre. Der har han noen lange tjafser som ser mest ut som kinnskjegget til Onkel Skrue.

Også rett før barnehagebildene skal tas. Pokker!

På badet tar jeg meg sammen. Han ser jo bare for rar ut. Når han ser seg i speilet begynner vi begge å le, og så står vi der og kappes om å lage rarest mulig tryner i speilet, mens jeg blåser bort de små hårene på kroppen hans med hårføneren. Det er et nydelig øyeblikk.

I det jeg innser at jeg har småtraumatisert den lille tassen med mine mildt sagt talentløse frisørevner, er det samtidig en ting som går opp for meg: Alle barn må i perioder av livet gå rundt med hjemmeklippet riddersveis og evig frykt for at mamma skal hente frem saksa igjen.

Så egentlig har jeg gjort ham en tjeneste. Han ser litt snodig ut på sveisen, men akkurat som å snuble og få skrubbsår for så å reise seg opp igjen, må barn få seg en hjemmeklipp fra helvete en eller annen gang.

Det er på sett og vis obligatorisk for en normal oppvekst. Eller hva?

Les hele saken

Se flere saker fra: Suzanne Aabel

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!