- Vi er på ville veier med det voldsomme fokuset på barns prestasjoner, sier professor May Britt Drugli ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ved NTNU i Trondheim.

TV2 sendte høsten 2014 programserien «Idol Junior», der barn under 15 år kan delta i et talentprogram på samme måte som i «Idol».

23. mai samme år sendte TV2 finalen i programmet «Norske talenter». Blant de ti finalistene var en 8-åring, en 14-åring og en 15-åring.

8 år gamle Angelina Jordan stakk av med seieren. I 2011 ble Norske Talenter vunnet av 11 år gamle Daniel Elmrhari.

- Jeg er redd for at vi beveger oss mot et samfunn der prestasjonsbarnet får altfor mye plass. Vi må ta tilbake at det å være helt vanlig er godt nok.

- Det må være lov å være helt gjennomsnittlig, de fleste er jo nettopp det. Men slik det er i dag, finnes det ingen arena for det vanlige, bare for det som er best, sier May Britt Drugli.

Prestasjonssamfunn

Dagens foreldregenerasjon er enormt rause med ros. Vi skryter og roser barna våre opp i skyene, både til barnet selv og til verden rundt. Barna våre er fantastisk flinke til alt de gjør: De er flinke til å tegne, flinke til å synge, flinke til å spille fotball, flinke til å lese, flinke til å gå på ski.

For mye prestasjonsros kan faktisk gi barna dårlig selvtillit.

I tillegg hausser vi både opp og ned andre barns prestasjoner i talentprogrammer og Youtube-videoer. Vi lar oss høylytt imponere av små sang- og dansetalenter våre egne barn sjelden kan måle seg med, og ignorerer eller rynker på nesen av mer ordinære sceneprestasjoner.

- Vi lever i et prestasjonssamfunn, dette er absolutt ikke middelmådighetens tidsalder. Det har vært hevdet at at vi er i ferd med å skape såkalte prestasjonsbarn, altså at barna tror de må være flinke til alt hele tiden. Det er en skummel vei å fare i vår kultur. Ungdommer spesielt jobber hardt for å være flinke på alle områder, og de flinke pikene kvitterer med depresjoner og misnøye med seg selv, sier Drugli.

Som foreldre bør vi være nøkterne i vår reaksjon på barnas prestasjoner, mener hun. Barn må få oppleve at de er gode nok som de er - uten at de skal være så veldig flinke. Det er ingen annen farbar vei enn at foreldre viser at de er glade i barna uansett.

- Man skal være forsiktig med å ta fra barn troen på seg selv, men vi bør slutte med å hausse dem så voldsomt opp også. Det beste er hvis foreldre greier å få barna til å se både sine sterke og svake sider og godta dem. Det gjør man ved ikke å være opptatt av prestasjoner, men gi dem trygghet på at de er elsket som den de er og ikke for hva de gjør. Det betyr også at jeg synes at foreldre godt kan tone ned at deres barn er "verdens beste" i alt mulig barnet er med på, sier hun.

Ekspertene er enige om 10 ting som gjør barn lykkelige. Å prestere på høyt nivå er ikke en av dem.

Verdens beste i alt?

For alle kan ikke være verdens beste. Ingen er flinke i alt de gjør.

Men skal man fortelle et barn som elsker å stå på scenen og synge, at det dessverre ikke treffer en eneste tone? Skal man fortelle gutten som elsker å spille fotball, at han kanskje burde vurdere svømming i stedet?

- Jeg synes ikke det. Jeg synes generelt at vi skal la barn holde på med det de har glede av, uten å være for opptatt av deres prestasjoner. Det betyr også at man ikke bør være for opptatt av om barn er "flinke" eller ikke, men heller bekrefte at de står på, prøver, at de samarbeider og så videre. På den måten bygger man barns positive selvbilde, som er grunnleggende for få tro på sitt eget verd her i livet.

Barnets følelse av egen verdi er ikke medfødt. Slik gir du barnet ditt indre styrke.

Korrigeringen vil uansett før eller siden komme, som regel fra jevnaldrende. Barn er nådeløst ærlige med hverandre, men som regel uten fordømmelse. Å kommentere at bestevennen er dårlig i fotball, er ofte først og fremst en saksopplysning.

Men denne korrigeringen kommer senere i gang nå enn før, mistenker Drugli.

Vi voksne fortsetter å fortelle barna at de er flinke, i stedet for å spørre dem om det var gøy.

- Vi har fått en kultur der barn får eksponere seg mye mer, og man klapper høflig litt lenger. Barnet har flere muligheter til å fortsette med det litt oppblåste selvbildet de har fått med seg hjemmefra. Faren er at fallhøyden for det enkelte barn kan bli stor. Barn trenger å være trygge, heller enn å tro at de alltid må være best. For at barn skal lære raushet og toleranse overfor andre, må de bli møtt slik selv.

- Blir vurdert hele tiden

- Barn i dag blir vurdert av andre hele tiden, sier Birgit Valla, psykologspesialist og leder av Familiehjelpa i Stange kommune.

Hun er svært kritisk til tv-kanalenes talentprogrammer.

- Jeg er veldig skeptisk til fokuset på talent. Det å lykkes med noe handler lite om talent, og mye om hardt arbeid. Vi sier til barna at de kan bli hva de vil, men kommuniserer ikke at det krever mye jobb og hardt arbeid, sier hun.

Hun er redd for at dagens foreldre oppdrar en generasjon flink, som knytter hele sitt liv og sin verdi til at de er flinke eller talentfulle.

- Vi lærer barna å prestere, men den prosessen som handler om å gå på trynet noen ganger og deretter reise seg igjen, den lærer vi dem ikke.

Selv styrer hun bevisst unna ordet flink, og råder foreldre til å gjøre det samme.

- Det er ikke noe galt i å prestere på høyt nivå. Men barna må gjøre det ut fra eget ønske, ikke fordi de vil at andre skal synes de er flinke. Jeg er bekymret for at de kobler sin verdi til hva de presterer, og gjør ting ut fra hva andre tenker om dem og ikke ut fra hva de selv mener, sier hun.

Les også:

Barns lek er viktigere enn du tror

9 ting du ikke bør si til barnet ditt

Test deg selv: Oppdrar du barnet ditt til å bli snill eller bare flink?

Les hele saken
Les alt om:

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!