Å sitte med barnet sitt i armene mens det sakte slutter å puste er så smertefullt at man nesten ikke kan føle noe.

Morten Brasks selvbiografiske roman En jente og en gutt er basert på hans egen opplevelse av å bli far til og miste premature tvillinger. Romanen er oversatt til norsk og utgitt på Spartacus forlag.

Morten Brasks selvbiografiske roman En jente og en gutt er basert på hans egen opplevelse av å bli far til og miste premature tvillinger. Romanen er oversatt til norsk og utgitt på Spartacus forlag. © Foto: Spartacus

- Jeg er alltid i tvil om hva jeg skal svare. Sier jeg ja, må jeg begynne å forklare. Sier jeg nei, føler jeg at jeg sviker barna mine. Så hva skal jeg si? Ja? Nei? It's complicated? Hva faen gjør man?

April 2000: En ung Morten Brask sitter i et sykehusværelse med sin lille, nyfødte sønn i armene og merker at den skrinne pusten hans forsvinner. Ved siden av ham sitter samboeren hans med den nyfødte datteren. Tvillinger, en gutt og en jente, født så altfor tidlig. I to uker har de bittesmå barna deres vært koblet til slanger og apparater som har jobbet for å holde dem i live. Nå er behandlingen avsluttet. Slangene frakoblet, maskinene trillet vekk. Varsom stryker de fingrene over barnas tynne hud, mens de små kroppene puster saktere, saktere, saktere.

August 2014: Morten Brask, anerkjent dansk forfatter, sitter ved et kafébord i Oslo og snakker om barna sine. Han er far til to, en jente og en gutt, som i dag ville vært 14 år gamle. Men barna er ikke lenger her. Etter 14 dager på nyfødtintensiven måtte legene gi opp, og barna døde i foreldrenes armer. Morten Brask er en far uten barn.

Familien som ikke ble noe av

- Hvis man kan tegne et menneskes liv som en graf, hvordan det former seg, så var dette det absolutte bunnpunktet. Jeg ville ikke ønsket det for noen, forteller han.

Romanen En jente og en gutt, nylig oversatt til norsk, forteller akkurat denne historien, om akkurat denne lille familien som aldri ble noe av.

- Romanen er i stor grad selvbiografisk. Alle detaljer og handlingsforløpet omkring barnas fødsel og død er fullstendig slik det var. Men jeg har løftet det ut av virkeligheten, og skapt en fortelling ut av virkelighetens kaos, sier han.

Å miste et barn er en stor sorg. Les også om Elin Amundsen, som har mistet to.

Peter Pan

I boken, som i virkeligheten, var den unge Morten Brask en mann som ikke ønsket seg barn. Senere, kanskje, men ikke nå.

Barn fremsto som forstyrrende, irriterende, i veien, en stopper for det livet han ønsket å leve, og ødeleggende for kjærlighetsforholdet til «Maya».

- Hun begynte tidlig å snakke om barn, men jeg ville gjerne vente. Presset fra henne ble stadig sterkere, og jeg tenkte til slutt at dette var et kompromiss jeg måtte inngå. Kanskje jeg bare hadde det klassiske manns-syndromet, at jeg var redd for å binde meg, redd for å bli voksen. Når jeg så meg selv utenfra så jeg en slags Peter Pan, en som bare ville leve ansvarsløst og fritt, og det syntes jeg var et dypt usympatisk bilde. Så selv om det aldri var noen lengsel hos meg etter å få barn, bestemte vi oss for å prøve, forteller han.

Det viste seg at det ikke var så enkelt. Etter mange måneder uten resultater, befant han seg en dag i et lite rom på en prøverørsklinikk, med en bunke pornoblader foran seg og en plastkopp i hånden. Og selv ikke da ønsket han det. Det eneste han ville, var å løpe sin vei.

Først da han fikk se to bankende barnehjerter flimre på ultralydskjermen, snudde det.

- For selvfølgelig lå det der et sted, at jeg gjerne ville bli far. Da jeg så de små hjertene deres banke, da stanset tiden. Og det føltes helt riktig. Jeg vet ikke hva som skjedde, om det er kjemi eller hva, men det var en helt fantastisk opplevelse. Det bare snudde, og jeg følte det slik at nå er det dette som gjelder. Nå var det ikke lenger noe valg, og det var jeg glad for.

Livet blir ikke alltid slik vi har tenkt oss det. Les også om livet med Marikken, som har Down syndrom.

=

Morten Brask

Dansk forfatter, debuterte i 2007 med romanen «Havet i Theresienstadt».

Han har siden skrevet flere fagbøker, samt romanen «William Sidis pefekte liv» (2011).

Hans bøker er oversatt til en rekke språk og han har mottatt flere internasjonale priser.

En jente og en gutt er hans første oversettelse til norsk.

Ingen vei ut

Men det ble ikke slik. Etter en dramatisk fødsel i uke 24, levde tvillingene i to knappe uker.

- Å sitte med barnet sitt i armene mens det sakte slutter å puste er så smertefullt at man nesten ikke kan føle noe. Man kunne tatt hvitglødende jern og presset det mot huden, og jeg tror ikke jeg ville merket det.

Da barna døde, gikk også kjærlighetsforholdet i stykker. Etter begravelsen flyttet hun ut, og han satte seg i en stol foran vinduet, mens solen sto opp og gikk ned igjen utenfor. Der ble han sittende.

- Jeg ble en zombie i tre måneder. Jeg klarte ingenting. Alt var brutt sammen og det var umulig å se noen vei ut.

- Var det tapet av barna eller tapet av kjærligheten som var den største årsaken til det?

- Barna. For når kjærligheten opphører, har det tilbakevirkende kraft. Jeg skulle ønske at vi hadde fått beholde barna, men hvis de hadde overlevd, ville vi ikke hatt det godt. Vi ville nok holdt sammen, men vi ville hatt det dårlig, sier han.

Et skille mellom før og etter

Midt i sorgen fantes det også en lettelse over at det livet han hadde vært i ferd med å etablere for seg selv ikke ble noe av, innrømmer Brask.

- Det er veldig ambivalent. For jeg ville jo så gjerne ha dem, jeg vil det fortsatt. De ville vært 14 år nå, og jeg ønsker sterkt at de var her. Men det ville vært feil å si at det ikke også var en lettelse i det. Og det livet jeg har levd etterpå, har vært mye bedre.

For da han til slutt kom ut av zombie-tilværelsen, snudde han opp ned på hele livet. Han sa opp jobben, solgte absolutt alt han eide, og reiste til Afrika i et år.

- I dag lever jeg mye mer slik jeg selv synes er riktig for meg. Jeg ser at det utgjør et skille: et før og etter. Og jeg har det mye bedre etter.

Mange glemmer hvor viktig barn som ikke lever er, hvor mye de fyller av foreldrenes liv.

Hver dag, hele tiden

Like fullt bærer Morten Brask fremdeles på en stor sorg. Den er ikke like synlig som før, men den er ikke borte. Fortsatt kan lyden av et barn som gråter sende et sjokk av smerte gjennom kroppen.

- Mange glemmer hvor viktig barn som ikke lever er, hvor mye de fyller av foreldrenes liv. Jeg har opplevd at selv nære venner har spurt meg hvorfor jeg aldri har fått barn - før de kommer på at jeg faktisk har det. Barna mine er med meg hver dag, hele tiden. De fylte 14 i april, og jeg tenker på hvordan det ville vært å gå sammen med dem i byen, ha dem med meg på reiser, jeg kan forestille meg hvordan de ville sett ut og hvordan de ville snakket til meg. Jeg ville så gjerne hatt dem her. Men slik skulle livet ikke være.

- Er det større aksept for en mors sorg enn for en fars sorg?

- Ja. Da barna døde fikk jeg flere ganger høre, selv fra min egen familie, at dette var forferdelig trist for Maya. Nå måtte jeg virkelig passe på henne. Men er det verre for en mor å miste barnet sitt, enn for en far? Nei, det tror jeg ikke. Men samfunnet tror det. Men jeg vet at en fars sorg er den største sorgen han noen gang vil oppleve i sitt liv.

Lever videre

Morten Brask går ofte til barnas gravsted, han bor ikke så langt unna. For en stund siden fant han en barnetegning der, av to små jenter som sto ved siden av en stor jente og en stor gutt. Det var «Maya»s døtre - hun har siden giftet seg og fått to barn - som hadde tegnet seg selv, sammen med tvillingene.

- Det var en stor opplevelse, det at noen går rundt og tenker på dem som en storebror og storesøster. Det betyr at de på et vis lever videre. Det er veldig viktig for meg at tvillingene ikke forsvinner så fort, at de blir her en stund til. Det har også vært noe av grunnen til å skrive denne boken, sier han.

- Tenker du på deg selv som far?

- Ja. Den farsfølelsen kjente jeg med en gang, jeg ville gjort alt for dem. Dessverre ble livet ikke slik. Men jeg vil det jo fortsatt. Nå er det nok Peter Pan.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!