Forrige uke skrøt jeg (redaksjonssjef i Foreldre & barn, gift og mamma til to) til naboen om alle festene jeg var invitert på denne uken.

Torsdag var det Aschehougs berømte hagefest. Veldig stolt over å kunne namedroppe akkurat denne invitasjonen inn i samtalen.

Fredag er det forsinket sommerfest med jobben, og i morgen, lørdag, er det bursdagsfest til ei venninne.

Phua, snakk om å være populær!

For ei beskjeden jente fra Mandal, er det ganske knalltopp å bli invitert på Aschehoug hagefest (som jeg strengt tatt ikke ble invitert til, men ba pent om å få lov til å få invitasjon til...). Foreldrene mine var minst like stolte som meg. Tenk, datteren deres skulle på fest med fiffen.

Planen var at jeg skulle rapportere til dem om alt og alle jeg menget meg med. Vi gledet oss.

Tirsdag fikk jeg beskjed fra min kollega, hun som hadde oppfordret meg til å trygle om å få en invitasjon, om at hun måtte prioritere datterens foreldremøte.

Det aller første jeg tenkte var: Herlig! Da slipper jeg også å dra.

Jeg, som hadde snakket akkurat denne festen opp i skyene, syklet lettet hjem til grinete unger og brukte kvelden til å male jentungens rom.

På vei hjem tikket det inn en sms fra min venninne som hadde invitert til bursdagsfest ut i de små timer. Hun er syk og må avlyse. Huff, da… Inni meg jubler en liten stemme: JA – da kan jeg  ligge på sofaen, se film og spise godteri  hele lørdagskvelden – og jeg er frisk og rask på søndag. Gull.

I dag er det duket for sommerfesten, og allerede i morges lette jeg etter mulige grunner til å avlyse. Jeg er nemlig ganske sliten og litt betuttet etter en kjip krangel med begge barna i går – om leker som aldri brukes. Følelsen av å være en slett mor hang igjen da jeg våknet i dag, og jeg er ikke i humør til å feste.

Men, etter alt å dømme så blir det lik fest i på meg i kveld. Sola skinner, jeg skal på båttur med gode kollegaer.

For fem år siden hadde jeg gledet meg syk over muligheten til å bruke hele tre dager på fest og moro, jeg forsto meg ikke på folk som ikke brukte enhver mulighet til å ha det gøy.

Da datteren vår ble født, var jeg livredd for å miste lysten til å være meg selv (altså, hun som alltid er med på en fest). Da hun var én måned gammel dro jeg stolt ut på restaurant for å drikke vin og feire en venninne. Baby og pappa gikk en lang tur rundt kvartalet, mens jeg insisterte på at livet – og meg selv – ikke ble forandret selv om jeg hadde blitt mor. Pøh. Det var vel ingen sak å kombinere fest og moro med en baby?

Nå, fem år senere og en lillebror ekstra, har jeg har blitt hun som går hundre prosent opp i mammarollen og familielivet, og skyr fest og moro som pesten. Hun jeg absolutt, på tro og ære, ALDRI skulle bli. Treig og døll. Og jeg elsker det.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!