- Slutt å gråte! Det er ingenting å være lei seg for.

Har du noen gang bedt barnet ditt om å slutte å gråte, eller å ikke være så sint?

Det er en helt vanlig reaksjon, men den er på ingen måte hensiktsmessig.

Det er nemlig ingen barn som slutter å være sint eller lei seg bare fordi foreldrene sier det, uansett hvor irrasjonell følelsen i utgangspunktet er. Det eneste som skjer, er at barna opplever en avvisning av sine følelsesuttrykk, noe som ofte kan gjøre vondt verre. For nå er barnet ikke bare lei seg for det som nettopp skjedde, det er også lei seg fordi det føler seg avvist, skamfull og alene.

Sett ord på følelsene

Stipendiat ved Institutt for Spesialpedagogikk, Tamar Kalandadze, oppfordrer foreldre til å forsøke å sette ord på barnas følelser. Slik lærer du barnet å forstå sine egne følelser og reaksjoner på disse, som igjen kan føre til at barnet vil takle sinnet eller frustrasjonen bedre senere.

- Barna skal lære å kontrollere sin oppførsel, ikke sine følelser. I stedet for å presse imot eller straffe barnet for å være sint eller gråte, bør vi i stedet møte barna med forståelse. Eksempler som «Jeg ser at du er sint for at du ikke kan få iskrem nå», kan hjelpe barnet med å identifisere hva som skjer i sin egen kropp, sier Kalandadze.

I tillegg til at barnas følelsesmessige reaksjoner skal aksepteres, bør barna også oppmuntres til å snakke om følelser.

- Vi må høre på dem og det de har å si, uten å komme med råd eller dømmende kommentarer, oppfordrer Kalandadze.

Gi barnet tid

I mange tilfeller kan det å gi barnet oppmerksomhet gjøre utbruddet verre. Etter å ha gitt barnet en klem og forsøkt å snakke beroligende til han eller henne, kan det være hensiktsmessig å trekke seg unna for å gi barnet fred.

- Vi kan for eksempel si «Jeg vet at du ble skuffet, men nå ser jeg at du prøve rå roe deg ned. Jeg er klar til å hjelpe deg når du trenger det», forteller Kalandadze.

Målet med dette vil være at barnet skal roe seg ned nok til å kunne uttrykke hvordan det har det og hva det føler.

- Barna må lære at alle følelser er naturlige, og at både voksne og barn kjennes på alle disse følelsene fra tid til annen, forteller Kalandadze.

Uheldig

Ifølge Kjersti Hildonen, spesialpsykolog og avdelingsleder for tjenesten «Forebyggende psykisk helsetjeneste» i Lørenskog kommune, er slike umiddelbare foreldrereaksjoner ofte tilnærmet automatiske, og i veldig stor grad hentet fra hvordan vi selv har opplevd å bli møtt som barn.

- Her trengs det ofte en særskilt bevisstgjøring fra foreldrenes side, hvis de skal ta tak i situasjonen og gjøre noe annet enn det «autopiloten» sier at de skal gjøre, forteller Hildonen.

Ved at foreldrene tåler barns uttrykk, lærer barna på sikt å tåle seg selv, mener Hildonen.

- Barn har behov for voksne som er et hode høyere enn dem selv, i form av at forelderen klarer å beholde roen og møter barnet med godhet når det viser «vrangsiden ut», sier hun.

Når vi presser imot barnets følelsesuttrykk og barnet opplever at det blir møtt med avvising eller manglende anerkjennelser av egne følelser, kan barnet lære seg at det de føler er «feil», som igjen kan føre til følelsen av å være alene og misforstått.

- Slik kan barnet ende opp med selv å ikke tåle å være i disse vanskelige følelsene senere. Noen vil da unngå følelsene ved å avlede seg selv, mens andre vil kunne rette følelsene over i destruktiv problematferd. Andre igjen vil kunne utvikle skam over egne følelser, utdyper Hildonen.

Skyld og skamfølelse hjelper ikke barna til å regulere følelsene bak adferden, men kan heller føre til at barnet vil skamme seg over følelsene sine.

- Alle barn har sin egen unike personlighet og trenger å bli tatt på alvor ut fra egne uttrykk, og ikke ut ifra om voksne mener at barnet har god nok grunn til å uttrykke disse følelsene eller tankene, forteller Hildonen.

«Time out» for den voksne

Å endre på disse automatiske mønstrene er ikke en enkel oppgave med mindre man virkelig går inn for å gjøre en endring.

- Nøkkelen er å være bevisst på det vi ikke ønsker å gjenta, og deretter tenke igjennom hva vi ønsker å gjøre i stedet. Videre vil det være nødvendig å klare å fange opp i hvilke øyeblikk vi blir spesielt utfordret, og ha med seg både hjerte og hodet i disse situasjonene. Det krever mye øvelse, men det går an, sier Hildonen.

Hildonen forteller at den velkjente «time out»-løsningen kan være en god idé - men da for den voksne.

- Stopp opp, pust noen ganger, tell til ti, trekk litt frisk luft eller lignende. Dette kan være nok til at «hodet skrus på igjen» og forståelsen for at barnet trenger hjelp kan komme tilbake, sier hun.

Hildonen sammenligner teknikken med rådet vi får når vi skal ut å fly; forelderen skal ta på seg sin egen oksygenmaske først, deretter barnets.

- Barnet har godt av at foreldrene finner roen hos seg selv, før de imøtekommer barnet, forteller hun.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!