Det er en gutt! erklærte mannen min da vår førstefødte kom til verden.

Jordmora flakket med blikket, før mannen min jublende utbrøt: Det er ei jente! Vi hadde vært så sikre på at vi skulle få gutt, at den nybakte far et øyeblikk trodde navlestrengen var noe helt annet.

«Vet dere hva dere får?» er gjerne det første spørsmålet til vordende foreldre.

Nå finnes det faktisk metoder som gjør at du kan være bombesikker på svaret, fordi du selv har bestemt barnets kjønn.

Shopping og befruktning

Vi har to skjønne døtre. Vil en sønn gjøre familielykken komplett? Familiebalansering, kalles det av klinikker som tilbyr metoden. «Shape your own ideal family», «High successrate and low cost for gender selection», lokker de på nettsidene sine.

Jeg sender en e-post til The Fertility Institutes i USA, som skryter av å ha 100 prosent suksessrate. De har drevet med dette i 20 år og utfører visst over 400 slike inngrep årlig.

Svaret kommer kjapt og forklarer at utlendinger er hjertelig velkomne, og at jeg kan velge om jeg vil behandles i Los Angeles eller i New York.

De samarbeider med klinikker i Norge, hvor jeg kan gjøre «forarbeidet»det vil si det medisinsk nødvendige for at eggene mine skal være klare til å høstes når jeg kommer til USA.

Jeg kan altså kombinere shopping og sightseeing i New York med innsetting av et guttefoster.

Prisen er rundt 121 000 kroner per forsøk, pluss reise og opphold. Synes jeg prisen er stiv, lokker de med en tilbudspakke til Mexico til 68 000 kroner, pluss utgifter til medisiner.

The Fertility Institutes er behjelpelig med reise, lokal transport og hotell i Mexico og understreker at alle ansatte snakker engelsk.

Jeg spør hvem de samarbeider med i Norge. «Vi kan ikke opplyse om dette før du har registrert deg som pasient. Vi har samarbeidet med klinikker både i Oslo og Bergen», svarer «nurse Ana».

Egoistisk valg eller?

En annen klinikk tilbyr seg å sende ­medikamentene jeg trenger. Det er en snedig vri. For hvis jeg setter hormonsprøyter på meg selv, trenger jeg ikke blande inn norsk helsevesen i det hele tatt.

Teknikk brukt til dette formålet er nemlig ulovlig i Norge, men du blir ikke straffeforfulgt hvis du gjør det i utlandet. Inngrepet er lovlig flere steder, f.eks. på Nord-Kypros og i USA, hvor over 150 klinikker driver med dette.

Vil det skade min imaginære sønn å vite at han ble unnfanget på denne måten? Noen mener jo at valget om å få barn uansett er egoistisk.

Et barn født ved hjelp av denne teknikken vil være ekstremt planlagt og (forhåpentligvis) svært ønsket, kanskje i motsetning til et barn født som følge av en «glipp». Er det bedre å få vite at du var ei ulykke, enn å vite at foreldrene dine plukket ut akkurat deg?

Urettferdig natur

Dette er kanskje ett skritt nærmere designbabyer. På danske ­prøverørsklinikker har jeg allerede muligheten til å være selektiv. Jeg vil at sæddonor skal være høy, ha mørkt hår, blå øyne, høy utdannelse og ikke bære arvelige sykdommer.

Betaler jeg litt mer, kan jeg se babybilder av ham og høre stemmen hans. Oi, han hadde sexy stemme. Og se de smilehullene. Helledussen. Kanskje babyen vi to kan lage blir like søt? Noen vil mene at kjønn bare er én ekstra boks å hake av på til ønskebarnet.

Kritikerne sier at teknikken kan føre til skjev kjønnsfordeling, slik tilfellet er i Kina og India. Forskning viser at foreldre i Norge og andre vestlige land er lite opptatt av om de får gutter eller jenter, men at de fleste ønsker barn av begge kjønn.

Rette opp skjevheten?

Hva med etikken? Vil det være etisk mer spiselig å gjøre dette for å få en sønn, siden jeg allerede har to jenter, enn hvis jeg ønsket en gutt som min førstefødte?

Naturlover tilsier at det er cirka 50 prosent sjanse for å få gutt eller jente. Siden jeg har to jenter, har ikke naturen sånn sett vært «rettferdig». Er det feil å gripe inn og rette opp ubalansen?

Dersom dette hadde vært tilgjengelig på Henrik VIIIs tid, kunne kanskje Anne Boleyns liv vært spart. Den gærne britiske monarken halshogde jo den stakkars kvinnen som ikke ga ham ­sønnen han så desperat ønsket.

Hva sier legen?

Dr. Paul Rainsbury, grunnlegger av The Rainsbury Clinic i London, har tilbudt kjønnssortering i 20 år. På telefon ­forteller han at han får 20-30 henvendelser ukentlig, og at gjennomsnittlig fire av disse begynner et behandlingsforløp. Totalt bistår han 180-200 par i året.

Den største kundegruppen er kvinner i 30-åra som har flere barn av samme kjønn og ønsker et barn av det andre kjønn. De fleste er fra Europa, inkludert Norge, noen er nordafrikanske eller fra Midtøsten.

For dr. Rainsbury startet det hele med en tur til Kina.

- Der hørte jeg om de mange abortene som ble utført i alle stadier av utviklingen, og med stor fare for mors liv. Og jeg ble fortalt at det lå nyfødte jenter i de svarte plastposene jeg så flyte ned Yangtze-elva. Jeg tenkte at å velge kjønn i et laboratorium før livet starter, er bedre, sier han.

Ulovlig i Storbritannia

Teknikken er ikke tillatt i Storbritannia, så prosessen foregår på Kypros, og forberedelsene gjøres i London.

For å få denne sønnen må jeg reise to korte turer til London (dr. Rainsbury antar at behandlingen og samtalene vil ta én til to timer hver gang), pluss en lengre tur til Kypros for selve inngrepet (åtte til ti dager).

Det vil koste 145 000-330 000 kroner, pluss reise og opphold.

Prisen avhenger av antall forsøk som trengs for å lykkes. Statistisk sett er det 29 prosent sjanse for å lykkes med graviditeten når et fertilisert egg innsettes. Kvinnens alder påvirker også sjansen for å lykkes.

- Dette er ingen enkel løsning. Men selve prosessen er ganske rett fram, forklarer Dr Rainsbury.

Hva sier psykologen?

Det er tabu å si at du helst ville hatt et barn av motsatt kjønn enn det du har. Men anonymt på nett tør folk si det som det er, som på ­in-gender.com og genderdreaming.com:

«Jeg har tre skjønne gutter, men de fyller ikke det store hullet i hjertet mitt etter en datter. Jeg ønsket meg aldri sønner, alltid en datter. Jeg tror ikke jeg orker å høre på flere historier om våpen og superhelter», skriver ei.

Vi fødes som individer. Ønsker du veldig en gutt, har du gjerne en forventning om hvordan en typisk gutt skal være. Slett ikke alle passer inn i en konform definisjon av sitt kjønns egenskaper. Hva om sønnen min blir glæmhomse som elsker alt som glitrer og shopping, og jeg mer hadde sett for meg en tømmerhoggertype? Vil det gjøre det vanskeligere å elske ham for den han er?

Jeg spør psykologspesialist Gro Vatne Brean Moen.

- Naturen har heldigvis designet oss for at foreldre og avkom skal like hverandre og tilpasse seg til hverandre. Dette innebærer at for de aller fleste er det greit å få et barn av «feil» kjønn, da barnet blir viktigere enn kjønnet, sier hun.

Hun understreker at et svangerskap vil være mer utfordrende psykologisk, hvis du er veldig opptatt av ett kjønn, og det er et annet kjønn i magen enn det du ønsker.

- Det kan være mange ulike grunner til at kjønn er et stort tema. Det handler ofte om foreldrenes tidligere opplevelser, enten bevisst eller ubevisst, sier hun.

Det kan være viktig å prøve å få mer klarhet i hvor mye som er fantasier og hva som er reelt.

- Hvor vanlig er det å være veldig opptatt av barnets kjønn?

- Noen er svært bevisst på hva slags kjønn de ønsker seg og kan føle skuffelse over å ikke få det.

-Å tenke: «vil jeg dette?», «greier jeg dette?» og ikke minst: «vil jeg like barnet og vil barnet like meg?», er en naturlig del av forberedelsene til å bli foreldre. Men ensidig fokus på kjønn kan gi en slags falsk trygghet, der man kan tenke at bare det blir en gutt/jente så blir alt bra.

Hva sier filosofene?

Hvis jeg er villig til å gå igjennom denne prosessen: Hvilken rett har andre til å si at det jeg gjør er rett eller galt? Eller sette seg til doms over meg? Filosofer er de rette å spørre om slikt. Det viser seg at de slett ikke er enige.

Professor i filosofi Bjørn Myskja, nestleder i Bioteknologinemnda, mener det er feil bruk av teknologi og at det heller ikke er et moralsk godt valg.

- Er det godt foreldreskap å legge premisser for hva slags barn man får? Måten man tenker rundt barn er ikke god her. Ikke for en selv, barnet eller for oss som samfunn, sier han.

- Denne tankegangen gjør det å få barn til en valgsituasjon i stedet for å tenke at barn er noe som kommer til oss. Å velge slike egenskaper er en tingliggjøring av mennesket, i stedet for at vi tar imot barnet for den det er.

- Jeg mener dessuten at helseressurser skal brukes til helbredelse, forebygging og for å diagnostisere sykdommer med den hensikt å få mindre lidelse, ikke for å oppfylle private ønsker, sier han.

Filosof Ole Martin Moen er uenig i kollegaens konklusjon. Han er liberal og mener at vi som individer skal ha frihet.

Han påpeker at vi allerede velger ut egenskaper vi ønsker for barnet når vi velger hvem vi vil få barn med. I tillegg sørger vi for å få i oss mineraler og vitaminer under graviditeten som for eksempel folat (vitamin B9) for å redusere risikoen for ryggmargsbrokk. Vi fremmer altså egenskaper som kan gi barnet vårt et godt liv - og er ikke dårligere foreldre av den grunn.

- Utgangspunktet må være: Skader praksisen noen? Hvem tar skade av dette? Ikke barnet. Ikke foreldrene. Ikke samfunnet, sier han.

- Når svaret er nei, mener jeg at det i utgangspunktet bør være lov. Jeg kan være enig i at dette ikke er vil være god bruk av offentlige helsemidler. Men hvis noen ønsker å betale alt selv - hvorfor skal det være galt?

Til de som mener at leger burde bruke kunnskapen sin på mer nyttige inngrep, har Moen følgende kommentar:

- Vi kan ikke detaljregulere hvor leger skal jobbe ut ifra hva vi selv mener er best bruk av tid og ressurser.

Ingen garanti

Gir teknikken en forventning om perfekte barn? For mye kan jo skje. Den imaginære ­sønnen min kan ha et genetisk problem, få skader under graviditeten eller under fødselen.

Alt er jo et ønske om kontroll i uforutsigbar kroppslig prosess. Hvordan ville jeg fikset at noe gikk galt hvis sønnen min var så til de grader planlagt?

Livet kommer verken med byttelapp eller garanti. Og jeg priser meg lykkelig for de to flotte jentene jeg har.

Slik fungerer metoden:

  • PGD, preimplantasjonsdiagnostikk, ble utviklet i 1989
  • Metoden ble tatt i bruk for første gang på begynnelsen av 1990-tallet.
  • Det foretas genetiske undersøkelser av befruktede egg før de settes inn i livmoren. Barnets kjønn kan bestemmes på denne måten.
  • I Norge er dette tillatt kun hvis mor eller far har en arvelig sykdom som følger kjønn, for eksempel blødersykdom.
  • En annen grunn som er tillatt, kan være ved behov for et «redningsbarn».
  • Det vil si at et befruktet egg velges ut fra gitte genetiske egenskaper for å redde et eldre søsken.
  • PGD brukes også for å unngå at barn arver alvorlig sykdom.
  • Du ikke straffeforfulgt hvis du drar utenlands for å utføre PGD fordi du vil bestemme barnets kjønn
  • Verdens første «PGD-barn» ble født i 1990 i England for å utelukke en kjønnsbundet sykdom som bare rammer gutter. Paret fikk derfor en jente.
  • Nesten 3 prosent av alle prosedyrer for kunstig befruktning i USA ble brukt til å bestemme barnets kjønn.
  • Teknikken er lovlig i de fleste amerikanske stater, på Nord-Kypros, i Russland og i Midtøsten.

Kilder: Bion.no - Bioteknologinemnda, Kilder. Samfunnsspeilet, 2009/3, Bioteknologinemda.no, gemini.no, ssb.no, eshre.eu,

Les også:

- Jeg tar keisersnitt for å få barnehageplass

Designer sin egen baby

QUIZ - Får du gutt eller jente?

Les hele saken
Les alt om:

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!