SAMME MORSFØLELSE: Anne-Margrethe merker ingen forskjell på morsfølelsen til adopterte og egenfødte barn. © Foto: Gry Bruseth Traaen

- Jeg føler jeg har fått i pose og sekk. Jeg har fått oppleve å gå gravid og gå gjennom spedbarnstiden med William, samtidig som jeg har fått være med på den fantastiske prosessen det er å adoptere, sier trebarnsmamma Anne-Margrethe Sletbak (41).

Det er ikke mer enn et år siden Anne-Margrethe og ektemannen Thomas gikk fra å være ett- til trebarnsforeldre.

Hele familien, inkludert eldstesønnen William, reiste sammen til Chile for å hente barna Tamara (7) og Lucas (5). Da hadde de ventet i adopsjonskø i flere år.

Ville droppet prøverør

William kom til verden det første året hun gikk på psykologistudiet, og han sov seg gjennom en rekke forelesninger i barnevognen.

Da William var tre år og det ikke hadde lyktes Anne-Margrethe å bli gravid igjen, snakket hun og ektemannen for første gang om å adoptere.

- Jeg husker vi satt på en kafé på Grünerløkka da jeg spurte Thomas om adopsjon kunne være noe for oss. Det var han helt klar på at det kunne. Vi har aldri tenkt at våre barn må ha våre gener, forteller Anne-Margrethe.

Det tok likevel tid før adopsjonsprosessen ble satt i gang. Anne-Margrethe gikk gjennom flere spontanaborter og tre prøverørsforsøk.

- Det er det eneste jeg angrer på i dag, at vi ikke bare hoppet rett på adopsjon. Man gjør gjerne som alle andre og prøver noen år selv, undersøker om noe er galt, og forsøker prøverør. Jeg skulle ønske at de vi var i kontakt med på den tida hadde snakket med oss om adopsjon. Da hadde vi kanskje landet på det litt før. Adopsjon burde ikke være et sistevalg, mener Anne-Margrethe.

Færre norske par får adoptere

Det blir stadig vanskeligere for norske par å adoptere, ifølge Øystein Gudim, daglig leder i Adopsjonsforum, Norges største formidler av internasjonale adopsjoner. Gudim forteller at det ble gjennomført 40 % færre adopsjoner via Adopsjonsforum i 2013 enn året før. I fjor ble det formidlet totalt 144 internasjonale adopsjoner i Norge, det laveste antallet siden 1970-tallet.

Nedturen i Norge har vært kraftigere enn i andre land. Forklaringen er blant annet at færre barn blir forlatt i land med økonomisk velstandsutvikling. Ettbarnspolitikken er også blitt mindre streng i Kina, og flere barn blir i tillegg frigitt til nasjonal adopsjon. Barna får dermed ny familie i sitt eget hjemland.

Det typiske adoptivbarnet er i dag mellom to og tre år ved ankomst, mens det for noen år siden var litt under to år. En økende andel barn som adopteres er over fire år ved ankomst til Norge.

Gudim ser både fordeler og utfordringer med å adoptere når man allerede har biologiske barn.

- Fordelen er jo at man har erfaring. En utfordring kan være søskensjalusi, men det er jo også vanlig i familier med kun biologiske barn. Et adoptivbarn vil skille seg ut fra søsknene og kan ofte kreve litt ekstra stor oppmerksomhet, sier han.

Sterke øyeblikk

Anne-Margrethe var 35 år da de først tok kontakt med Adopsjonsforum. Etter over tre år på venteliste for å få et barn fra India, spurte en saksbehandler om de kunne tenke seg å ta imot et søskenpar fra Chile.

- Vi var uthvilte og solbrune etter sommerferien og tenkte at, jo, det kunne vi tenke oss. Da gikk det utrolig fort. Vi fikk tildeling etter bare noen måneder, forteller hun.

Hele familien begynte sporenstreks på spanskkurs den høsten, og i april satt alle tre på flyet på vei til Chile. At de skulle ende opp med et søskenpar på fem og sju år, hadde ikke Anne-Margrethe tenkt da prosessen ble startet.

- Alle ønsker vel at barna er så små som mulig, det er en modningsprosess og det er vanskelig å bestemme seg for alder når man er tidlig i prosessen. Veien blir litt til mens man går. Vi tenker jo ikke på at vi skulle ønske Tamara og Lucas var yngre i dag. Det eneste vi kunne ønske oss, er at vi hadde kjent dem enda lenger, sier Anne-Margrethe.

De første bildene hun fikk se av barna, den første samtalen på Skype og det første møtet med barna på barnehjemmet, er sterke øyeblikk. Og hun får fortsatt gåsehud når hun snakker om øyeblikket i retten, da barna ble spurt om de ønsket å være med familien hjem til Norge, slik praksisen er i Chile. Å høre de små barnestemmene si at de ønsket seg henne som mamma og Thomas som pappa, var sterkere enn ord kan beskrive.

Samme morsfølelse

Mange har lurt på om det var en mindre sterk opplevelse å bli adoptivmor, spesielt for henne som allerede hadde opplevd å føde et barn.

- Jeg følte ikke det var annerledes å møte Tamara og Lucas, enn å møte William. Dette var barna mine, de vi hadde ventet på. Det var helt naturlig, og det var meningen at akkurat Tamara og Lucas skulle komme til oss, sier hun rolig.

Men før familien reiste til Chile, tenkte hun mye på hvordan det ville bli. Tenk om hun ikke likte barna? Tenk om de ikke likte henne?

- Det tror jeg er naturlig å kjenne på, men det skjer jo med biologiske barn også. Det er så lett at man legger alle disse spørsmålene i «adopsjonspotten». Det er en del biologiske barn og foreldre som ikke har så godt kontakt. Det er ingen selvfølge at man skal kjenne disse tingene mer naturlig med biologiske barn, sier Anne-Margrethe engasjert.

God tilknytning mellom foreldre og barn kommer ikke nødvendigvis av seg selv, uansett om barna er egenfødte eller adopterte.

KLATRESTATIV: Klart småsøsken kan være litt irriterende noen ganger, men William synes det er stor stas å være storebror. © Foto: Gry Bruseth Traaen

Både spent og engstelig

Hun tror mange kan tenke og frykte at de ikke vil bli like glad i et barn som ikke er deres eget kjøtt og blod.

- Hvorfor har man en idé om at man skal være mer glad i sitt biologiske barn? Det handler jo om at man speiler seg selv i barnet. Det er egoisme, sier hun og smiler forsiktig.

Det går i ytterdøra. Lucas og Tamara kommer spurtende inn, og hunden Luna er på labbene i løpet av få sekunder. Tamara snakker nærmest flytende norsk allerede og stortrives på skolen. Lucas skal begynne i barnehage neste høst.

- Disse to barna har kommet inn i livet mitt, fra Chile, født av en annen mamma, og så er jeg like glad i dem som jeg er i William. Det er interessant, synes jeg.

Thomas hadde mange av de samme følelsene som kona i forkant og under adopsjonsprosessen.

- Vi var veldig samkjørte i forkant og pratet mye sammen. Vi var spente og gledet oss veldig, men var også engstelige i forhold til om barna ville like oss, sier Thomas og ser på Anne-Margrethe som nikker.

Enestående opplevelser

Det går i døra igjen, William er hjemme fra skolen og familien er fulltallig. Både Tamara og Lucas vil klatre på storebrors fang.

- William ønsket seg søsken og var bare positivt innstilt. Han er glad for at det kom to og for at de alltid vil ha hverandre. Det har gått kjempebra, og han er veldig glad i dem, sier Anne-Margrethe og ser stolt på eldstesønnen.

- Det er veldig hyggelig å ha fått to søsken, de lager mye moro og liv, men kan også være litt irriterende, sier William smilende og legger til:

- Jeg tenker ikke på at de er adoptert.

For Tamara og Lucas har det vært positivt å ha en storebror i William.

- De ser hvordan vi er overfor ham, og han blir en slags overgangsperson til dette landet. Det gir dem trygghet, mener Anne-Margrethe.

Hun er overbevist om at familien ville adoptert barn, også om de hadde hatt flere biologiske barn. Og hadde de vært noen år yngre, hadde familien ønsket å adoptere et barn til.

- Vi har fått to enestående opplevelser. Vi føler oss heldige. Selvfølgelig er det utfordringer, ting går ikke på skinner og vi vet ingenting om framtida. Men det er jo slik livet er.

Les også:

Da Signe fødte datteren Ingrid var fotograf Maria med som flue på veggen

Ti løgner om verden du må slutte å fortelle barna dine

Derfor sover finske babyer i pappkasser

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!