"Elias" (6) hiver innpå den ene vaffelen etter den andre mens han ser Kaptein Sabeltann på Barne TV. Det er et syn som gleder mamma "Anne" (38) mer enn noe annet.

Elias var bare fem år gammel da han fikk angst. "Anne", som ønsker å være anonym av hensyn til barnet, husker godt den dagen hun så forandringer i sønnen.

- Det kom så plutselig. Jeg husker det eksakte tidspunkt og sted. Vi gikk hjem fra barnehagen en helt vanlig onsdag, og Elias som vanligvis småhoppet hjem mens hans snakket uavbrutt om dagens hendelser, var nå innesluttet og stille og orket såvidt å løfte blikket fra asfalten, forteller Anne.

- Elias sa ikke et ord de neste to dagene, og selv om vi skjønte at noe hadde skjedd, fikk vi ingenting ut av ham. Vi ble selvsagt veldig bekymret. Ble sønnen vår mobbet på barnehagen?

Til slutt klarte ikke Elias å holde tilbake lenger, og følelsene han hadde bært på de siste dagene kom ut på overflaten som en stor eksplosjon. Det viste seg at på den onsdagen hadde Elias vært vitne til at en jente på barnehagen hadde blitt syk og kastet opp. Dette hadde startet en kjedereaksjon i ham som som det skulle ta mange måneder og mange søvnløse netter å stoppe. Elias var 5 år gammel, og bortsett fra et dramatisk sykeopphold da han var 3 år, hadde han vært en frisk og glad gutt.

Barn med angst

1,5% av 4-åringer har angst. Det er resultatet fra undersøkelsen 'Tidlig Trygg i Trondheim, verdens største av sitt slag. Den tar for seg psykisk helse hos førskolebarn og omfatter hele 1000 deltakere som var fire år gamle i 2006. I dag er de 12 år gamle og de skal følges helt til voksen alder.

Kilder: Mathiesen, Folkeinstituttet, 2009 og www.forskning.no

- Forandringene i Elias var ikke til å tro. Han nektet å sove alene om natten, ble veldig klengete og led sterkt av seperasjonsangst. Den eneste måten å få ham i seng var at jeg sov sammen med ham, sier Anne.

Han ble fryktelig redd hvis han mistet foreldrene av syne og kunne ikke en gang gå på do alene. Elias, som før hadde hatt en normal 5-årings apetitt, nektet nå og både spise og drikke. Under måltidene kom ofte angsten, og han spratt opp og gikk i sirkler rundt i stua mens han ropte "jeg er redd for å bli syk". Disse panikkanfallene kunne skje mange ganger om dagen. Også om natten.

Foreldrene ble mer og mer hjelpesløse. I tillegg fikk Elias også et utrolig temperament. Han fikk et enormt sinne over de minste ting og det var spesielt faren som fikk gjennomgå. Snille og rolige Elias begynte nå å både slå og sparke.

- Alt jeg ville gjøre var å ta omkring Elias, beskytte ham, si at dette kom til å bli bra. Men jeg ble avvist. Det eneste vi kunne gjøre var å være der, vente til angsten og utbruddene gikk over og deretter sitte rolig sammen og prate om det som hadde skjedd. Det var en uutholdelig situasjon for oss som foreldre. Men selvsagt veldig skremmende for Elias, sier Anne.

Problemene skjedde også på barnehagen. Det kunne ta foreldrene opptil en time å levere om morgenen.

- Det var utrolig vondt å måtte forlate Elias hylende i armene på en av de barnehageansatte. Det strider helt i mot det å være mor å forlate barnet ditt gråtende, sier Anne.

- Vi fikk daglige rapporter om at Elias verken ville spise eller drikke, og at han slet med angstanfall også her. Det ble tøft for barna å være vitne til at Elias slet, og det var også en ny situasjon for de ansatte. Men den varmeste takk til barnehagen som gjorde alt de kunne for å hjelpe og støtte både Elias, oss foreldre og de andre barna. Vi pratet sammen hele veien, og fant løsninger som fungerte.

- Sammen fant vi ut at dess fortere leveringen gikk, dess lettere ble det for både Elias og oss. Fem min senere fikk vi ofte sms fra barnehagen om at Elias lekte og at det gikk fint. Da var det lettere å gå på jobb, selv om jeg bekymret meg og tenkte på Elias hele dagen. Det var vanskelig å konsentrere seg om noe annet. Det merkelige var at da vi kom for å hente ham igjen skrek han like mye og ville ikke bli med hjem. Alle forandringer, små og store, så ut til å gjøre situasjonen værre, sier Anne

Angst hos barn

MANGE SLITER: Forskning viser at omtrent 20 prosent av barn og unge vil få angst i løpet av oppveksten.

Det vanligvis rolige og trygge familiehjemmet ble plutselig fylt med forvirring, stress og skyld mellom foreldrene. De visste ikke hva de skulle gjøre eller hvem de skulle kontakte for å få hjelp.

- Midt i kaoset av sinne, fortvilelse og mangel på søvn var det en utfordring å holde seg rolig i den stadig forverrende situasjonen. Det å unngå konfrontasjon ved måltider, å forstå raserianfall og angstutbrudd ble en stor prøvelse, sier Anne

Et mønster dukket opp, et før-og-etter den onsdagen. Elias ville ikke gå inn på soverommet sitt lenger, verken for å leke eller sove, fordi han husket at han hadde kastet opp der en gang. Han ville ikke bruke de klærne han brukte før denne dagen, kunne ikke gå på kino på grunn av lukta der. Kunne ikke gå alene på bursdag til venner. Ville ikke ta bussen og kunne verken spise eller drikke. Listen virket endeløs, forteller Anne.

- Det som virkelig var hardt å takle var at mellom 'episodene' gråt Elias og spurte hva som skjedde med ham. Han visste at han var ute av kontroll, og han var livredd. Hvordan kunne vi prøve å forklare til det kjæreste vi hadde hva som var galt når vi ikke hadde en anelse selv?

Et vendepunkt.

En samtale med helsesøsteren til Elias lillebror ble redningen. På en rutinesjekk fortalte moren om Elias.

- Hun lyttet og tok meg alvorlig, og det var en lettelse bare i det å få prate om situasjonen, sier Anne.

Her fikk hun støtte i at det er viktig å ta tak i problemet tidlig. Hun fikk råd om å ta kontakt med Elias fastlege for å få en henvisning til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Legen så alvoret i at sønnen hverken spiste, drakk eller fikk nok søvn og ba BUP om en hastesak.

- Selv om det virket som en evighet der og da tok det faktisk bare seks uker før vi hadde vår første time hos psykologen. Vi var veldig spente på hvordan Elias ville takle det. Vi skjønte jo at det ikke kom til å bli enkelt. Men han ville faktisk ha hjelp, noe som gjorde det mye lettere. Vi hadde syv samtaler med psykologen i løpet av sommerferien og det var utrolig nok alt som trengtes for at vi skulle få tilbake vår fantastiske gutt igjen, smiler Anne.

- Disse ukene var ikke bare enkle. Elias slet fortsatt med angsten, men vi som foreldre visste mer hvordan vi skulle takle episodene. Vi fokuserte på å være trygge og beroligende når spørsmålet "kommer jeg til å bli syk, mamma?", dukket opp. Under angstutbrudd hjalp det om Elias fokuserte på pusten, holdt hånden på magen og telte til ti. Han begynte å hjelpe seg selv, med rådene han fikk av psykologen. Han hadde også funnet sitt "trygge sted". Hit kom ingen vonde tanker. Her var han trygg.

- Men det som virkelig gjorde en forskjell var da psykologen begynte bearbeidingen av sykehusoppholdet Elias hadde da han var tre år gammel. Han var innlagt med alvorlig lungebetennelse og svineinfluensa i over fire uker. Vi hadde ikke snakket så mye om det i ettertid fordi vi ville skåne ham. Men så viste det seg at Elias trengte å få vite hva som faktisk hadde skjedd. I ettertid har vi lært hvor viktig det er å snakke med barn om vonde opplevelser. Kanskje hvis vi hadde innsett dette tidligere kunne alt dette vært unngått. Det er noe vi må leve med og lære av, sier Anne.

- Når jeg ser tilbake lurer jeg på hvordan vi kom oss igjennom det. Men vi klarte det sammen, som en familie, og nå er hjemmet vårt igjen fylt av glede og latter, avslutter Anne.

Angst hos barn

REDNINGEN: Helsesøsteren til lillebroren ble redningen for ""Elias"". Hun ga foreldrene verdifulle råd.

- Det er viktig å skille mellom utviklingsangst og angstlidelser hos barn, sier Bente Storm Mowatt Haugland. Hun er psykolog og spesialist på angstlidelser hos barn, og jobber som forsker på Regionalt kunnskapssenter for barn og unge i Bergen (RKBU Vest)

- Utviklingsangst er normal angst som kan oppstå i perioder. Det kan forandre seg hva barn er redde for, mørket, monster eller noe de har sett på tv. Angst er en følelse. Den er ikke farlig, men ubehagelig. Følelser er en del av det å være menneske, også de vanskelige følelsene.

- At barna er redde betyr ikke at det er en feil, at vi har gjort noe galt som foreldre. Det er viktig å normalisere angsten. Den er en del av barndommen og den går i bølger, forklarer Haugland.

Hvordan kan foreldre forholde seg til dette?

- Vær lydhør. Prat med barna. Fortell at angst er plagsomt, men at det ikke er farlig, og at sammen skal vi finne ut av det. Utviklingsangsten går over av seg selv over tid. Som foreldre må man se det an, være en trygg voksen og bekrefte barnets følelser og hjelpe dem å finne gode måter å roe eller regulere egne følelser hvis de blir intense, sier Haugland. Hun understreker at man må ha i bakhodet om det ligger noe mer alvorlig bak.

Angst hos barn

FORSKJELLER: Psykolog Bente Storm Mowatt Haugland sier at det er viktig å skille mellom utviklingsangst og angstlidelser hos barn. Førstnevnte er helt normalt i perioder, og akkurat hva barnet er redd for kan endre seg.

Når trenger barnet profesjonell hjelp?

- Barnet trenger hjelp når vanlig utviklingsangst går over til å bli en angstlidelse. Det kan vise seg ved at barnet ikke lenger tørr å gjøre de tingene som man normalt forventer at barn på samme alder skal klare. Vi forventer for eksempel at et skolebarn skal kunne gå på skolen, gå i bursdager med venner og sove i egen seng, forklarer Haugland.

Haugland mener det er viktig å søke hjelp tidlig ved mistanke om en angstlidelse. Ved å oppdage problemene tidlig, før angsten blir mer omfattende og skaper problemer for barnets fungering, kan både barn og familie få en lettere hverdag.

- Det er dessverre mange som ikke oppsøker hjelp, kanskje fordi de ikke vet at det finnes hjelpetiltak. Undersøkelser gjort av voksne med angstlidelser tyder på at problemene ofte starter i oppveksten, sier Haugland.

- Angstlidelser kan skape store vansker innad i familien, men det er også veldig vanskelig for barna. De kan gå glipp av viktig læring, både hjemme, i familien og på skolen.

- I dag finnes det gode metoder for å hjelpe disse barna og det er viktig å komme igang med behandling så tidlig som mulig. På denne måten kan vi forhindre at angstproblemene blir langvarig og kronisk eller får alvorlige konsekvenser for barnets utvikling. Vi vet i dag at svært mange barn sliter med angstproblemer uten at de får hjelp i helsevesenet. Foreldre som mener at barnet deres trenger hjelp for sine angstproblemer må be fastlegen henvise barnet til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), sier Haugland.

De vanligste angsttilstandene hos barn.

- Angstlidelser hos barn kan vise seg på mange ulike måter. Barna kan for eksempel være redde for å være borte fra omsorgspersonen(e) i frykt for at noe farlig kan skje med dem eller en selv (separasjonsangstlidelse). Barn kan være redde for å bli vurdert negativt og kan forsøke å unngå en rekke situasjoner som for eksempel å snakke høyt i samlinger eller å møte nye mennesker (sosial angstlidelse). Barn kan være redde for spesifikke objekter eller dyr (spesifikke fobier) og/eller bli skremt av egne tanker og utvikle tidskrevende og plagsomme ritualer som et forsøk på å hindre at skremmende ting skjer (tvangslidelse). Sist men ikke minst kan barn gruble og bekymre seg mye over ting i hverdagen, få kroppslige plager og ha fokus på en rekke ulike mulige farer (generalisert angstlidelse), forklarer Haugland.

Råd fra Elias' psykolog om en teknikk som kan hjelpe hvis angsten oppstår. Dette kan også brukes hvis barnet har vanskelig for å sove. Teknikken tar utgangspunkt i de fire elementene; jord, luft, vann og ild.

Jord: Tenk på hvor du er. Kjenn at du har bena godt plantet på bakken og at du sitter godt i stolen, eventuelt ligger godt i senga.

Luft: Fokuser på riktig pust. Ta dype innpust og pust med magen.

Vann: Når man er engstelig kan man bli tørr i munnen. Lag spytt! Dette "lurer" kroppen til å tro at alt er ok.

Ild: Fokuser på tre ting rundt deg. For eksempel hvordan solen skinner gjennom gardinene, et bilde på veggen eller musikk på radioen.

Disse øvelsene flytter fokuset på det vanskelige som skjer inni deg til det positive som foregår utenfor deg selv.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!