Tine-Jarmila Sir

Født i 1986, og er mor til Amanda (7).

Utdannet sosionom, men arbeider som forfatter på fulltid.

KOMMENTAR:

Kjære jenta mi.

Denne verden er så stor, det er så mye jeg vil lære deg, så mye jeg vil beskytte deg fra og så mye jeg vil du skal se. 

Det er mye jeg har gjort riktig som mamma. Men å, det er også ting jeg har gjort så feil.

Da du kom til verden var det raketter og fargesprakende himmel. Bokstavelig talt, siden du ble født på nyttårsaften. Du nektet å vente til over midnatt og fikk med det bli det siste barnet født i 2007. Jeg fanget den glatte kroppen din da du tumlet ut i verden og jeg løftet deg varsomt opp til meg.

Jeg la deg til brystet, så inn de klare, blå øynene dine og lovet å beskytte deg resten av livet.

Jeg brøt det løftet da du var bare tre måneder gammel. Og jeg fortsatte å bryte det frem til du ble sju år.

Jeg lot være å vaksinere deg. For det er jeg veldig lei meg.

Ville beskytte

Jeg kan ikke forklare hva det var som gjorde meg så dum og bastant da du var ny. Jeg var fast bestemt på at du ikke skulle vaksineres fordi det var så mange farlige giftstoffer i vaksinene. Apefoster, organisk kvikksølv, antifrys-væske etc. Min innstilling var: Hvis dette ikke er noe som mennesker ellers skal innta, hvorfor skal det da injiseres i en liten barnekropp? Og hvorfor får et prematurt barn den samme dosen som en voksen mann på 150 kilo? 

Jeg klarte ikke forstå hvordan dette skulle beskytte mer enn det ville skade.

Og jeg var ikke slik at jeg tok alt for god fisk. Du skulle sett de stablene med forskningsrapporter og studier jeg hadde printet ut. Vi gikk på biblioteket, du innpakket i lag med ull og godt dyttet ned i bæresjalet – for jeg skulle jo beskytte deg, lese deg, se at du hadde det bra. Vi printet ut sider for flere hundre kroner, og jeg leste på kvelden, googlet og ble mer og mer overbevist om at vaksiner var ikke for deg.

Hodet i sanden?

På kontrollene på helsestasjonen måtte jeg peptalke meg selv på vei opp. Stå i mot presset, tenkte jeg. Stå fast på mitt når helsesøsteren ville stille spørsmål til hvorfor jeg ikke ville vaksinere. Jeg svarte med de latinske navnene på vaksiner, ingredienser og bivirkninger.

Jeg tok i mot brosjyren om vaksiner som hadde bilde av en struts med hodet i sanden på fremsiden. Jeg ble fornærmet. Jeg hadde da ikke hodet i sanden?

Helsesøstrene godtok avgjørelsen min og sa du utviklet deg så bra, lå langt foran motorisk og tok brystet slik du skulle.

Jeg beskyttet deg og gjorde alt riktig, sa jeg til meg selv.

Du sov ikke på magen og du fikk kun morsmelk i seks måneder. Etter det fikk du økologisk grøt og økologisk frukt. Jeg brukte bare våtservietter uten parabener og parfyme. Det var ikke måte på hvor riktig alt jeg gjorde var.

Når andre snakket om vaksiner på diverse foreldrefora, proklamerte jeg min motstand. Sett i perspektiv gjorde jeg nok en god jobb – jeg viste til forskning og studier.

Men nå får jeg dårlig samvittighet. Har jeg fått andre til å gjøre samme feil som meg?

Klarte jeg å formulere meg så bra og vise til så misvisende forskningsmateriale at andre foreldre endte opp med ikke å vaksinere også?

Jeg håper ikke det.

Stygge vaksiner

Jeg tenkte aldri vondt om dem som vaksinerte, jeg tenkte det var deres sak. Men jeg uttrykte nok heller ingen eksplisitt empati når deres barn lå med feber og hoven arm eller lår – dumme, teite, stygge vaksiner, tenkte jeg. Heldigvis tenkte jeg aldri dumme, teite, stygge foreldre.

For det skal du vite jenta mi: De aller, aller fleste foreldre vil det beste for barnet sitt. Jeg er intet unntak. Jeg elsker deg mer enn noe i hele verden, og jeg håper du vokser opp med et uselvisk hjerte, et åpent sinn til alt og alle rundt deg. At du stiller spørsmål for å forstå, ikke dømmer og ikke tenker at noen er mindre verdt enn deg.

Boblen sprakk

Så hvorfor forandrer jeg mening nå? Hvorfor skal jeg stikke så mange hull på deg nå?

Jo, fordi boblen min sprakk. Flere og flere av forskningsrapportene jeg hadde lest viste seg å være forfalsket, var subjektive og hadde en agenda – nemlig å få foreldre til å motsette seg vaksinering.

Heldigvis lukket jeg aldri ørene helt for diskusjonen om vaksinering. Gjennom det siste året ble det mer og mer snakk om hvordan meslinger, kikhoste og tuberkulose har begynt å spre seg. Jeg sier alltid til deg at verden er så stor, men sannelig blir den mindre og mindre også.

Med det mener jeg, jenta mi, at vi som lever på denne jordkloden reiser mye mer enn det vi gjorde før. Vi reiser langt også. Og noen steder i verden har de ikke råd til vaksiner, der må de betale dem selv. Der må foreldrene velge om familien skal få mat eller om ett av barna skal få en vaksine. Tenk så urettferdig. Her hjemme får du både mat og vaksine så godt som gratis. I de landene hvor de ikke har råd til vaksine, kan sykdommene få spre seg fritt og gjøre mennesker syke. Noen vil til og med dø av dem.

Beskytter også andre

Du skal være stolt over at du får vaksiner. Ikke fordi det gjør deg til et bedre menneske, men fordi du er heldig. Med de stikkene du får nå beskytter du ikke bare deg selv, du beskytter også andre som ikke kan få vaksine på grunn av andre sykdommer. Du beskytter småbarn som ikke har rukket å bli vaksinert ennå.

Det er viktig å vaksinere deg nå fordi det begynner å bli farlig mange som ikke gjør det. Jeg kan ikke være en sånn dum mamma som stoler på at verdenssamfunnet vaksinerer seg i stor nok grad til at du kan la være.

De foreldrene som ikke vaksinerer er ikke nødvendigvis dumme. De har kanskje en religion som sier at de ikke skal vaksinere barna sine. De har kanskje et barn som er så sykt at det ikke kan vaksineres.

Men er det foreldre som nekter å vaksinere fordi de mener det er naturlig at barnet deres får meslinger, kikhoste eller andre farlige sykdommer, så synes jeg faktisk de er litt dumme.

Eller, dumme er kanskje feil ord. Men voksne kan være veldig sta. Du vet jo hvordan jeg blir når jeg har bestemt at du skal pusse tennene dine før leggetid, eller når jeg sier du må komme inn. Da er jeg ganske bestemt og urokkelig. Noen av de foreldrene som ikke vaksinerer barna sine er sånn. De har bestemt seg. Og det synes jeg er skikkelig, skikkelig dumt.

Du er heldig

Men noe av det beste med oss mennesker er at vi kan skifte mening. Vi kan gjøre det godt igjen, vi kan ta igjen og vi kan unnskylde oss. Det er ikke flaut å ta feil, og det er ikke for sent å snu.

Nå har du fått dine første tre vaksiner i en alder av sju år. Tro meg, du skal få resten også. Og hver gang du tar en skal jeg fortelle deg hvor heldig du er.

Når det gjør vondt i armen i dagene etterpå skal jeg trøste deg. Samtidig skal jeg fortelle deg at vondt i armen er mye mindre vondt enn meslinger.

Jeg sier det ikke for å skremme deg, jeg sier det for å forklare deg hvordan jeg beskytter deg. For en dag skal du ut i verden. Du vil se alt, sier du. Og med vaksiner i kroppen din er det mye tryggere å dra.

Unnskyld

Jeg er så lei meg for at jeg ikke vaksinerte deg tidligere. Jeg er lei meg for at jeg ikke elsket deg forbi prinsippene mine. For at jeg lot tankeløshet bli forvekslet med omsorg.

Jeg er så lei meg for det, og jeg bebreider deg ikke hvis du en gang skjeller meg ut på grunn av det. Jeg blir heller ikke sur om du skjeller meg ut fordi jeg stadig sier du skal ta en sprøyte til.

Jeg forsøker bare å beskytte deg. Unnskyld for at jeg ikke gjorde det før. Jeg håper du kan tilgi meg.

Hilsen Mamma.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!