Ingunn opplevde vonde tvangstanker med alle tre barna sine.

Første gangen var det synet av et kraftig bordbein gjentagende ganger mot babyens hode Ingunn så for seg.

Det var ikke hun som gjorde det, men hun klarte heller ikke å stoppe det. Filmrullen i hodet hennes satte i gang helt plutselig, den første gangen da hun ammet.

Det opplevdes ikke som en fødselsdepresjon, men var heller ikke noe hun kunne styre.

Og den kom særlig i ammesituasjoner fordi hun da hadde ro til å slippe tankene til.

 –Jeg fikk mitt første barn som 20-åring, altså veldig ung. Jeg følte ikke det den gangen, jeg var gift og barnet var planlagt. Men jeg var nok ikke så moden som jeg trodde, og da disse vonde tankene kom visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg turte i hvert fall ikke å si det til noen, ikke en gang til mannen min, sier Ingunn, som ikke vil stå frem med fullt navn.

Mange nybakte mødre sliter i barseltiden. Disse tipsene kan gjøre hverdagen litt enklere.

Barn nummer to kom tre år senere og tobarnsmoren var spent på om hun slapp unna de slitsomme tankene denne runden. Men den gang ei - og denne gangen var det verre. I disse tankene var det hun selv som skadet barnet sitt.

- Tanken kom plutselig en dag kort tid etter fødselen, jeg sto oppe ved ett rekkverk på toppen av en trapp og så for meg at jeg kom til å kaste babyen min over rekkverket. At jeg plutselig skulle bli gal og miste all kontroll. Det var utrolig skremmende, og denne filmen kunne komme på alle tidspunkt i døgnet, fortsetter hun.

 

Trakk seg ikke unna

Heldigvis førte ikke tankene til at hun distanserte seg fra babyen sin, snarere tvert i mot - hun fikk et enda større behov for å beskytte barnet sitt. Men senere har hun lest om mødre, som blir så skremt av tankene sine at de tror at de er en fare for barnet og trekker seg unna.

 – Jeg tenkte til og med at jeg ikke kunne risikere å holde en annens baby i nærheten av en trapp, for da kunne jeg komme til å kaste han eller henne over rekkverket. Og selv om det høres helt tullete ut, så var det bisarre tanker, som til en viss grad styrte meg og gjorde den første tiden i begge svangerskapene mine veldig slitsom. Men heldigvis var det tanker, som gradvis forsvant da barnet ble cirka ett år og mer selvstendig.

Allerede i 1757 ble tvangstanker rundt fødsel og barseltid beskrevet i litteraturen.

En historie gjengir hvordan en 26 år gammel kvinne forteller om hvor fascinert hun ble av å se en nise i Themsen, men hvordan hun senere fikk det for seg at denne nisen tok over tankene hennes og at nisen, som egentlig var djevelen, ville ha henne til å kaste barnet sitt inn i ilden.

Svært tabubelagte tanker

 –Slike vonde tanker hos barselkvinner er svært skam- og tabubelagt og har blitt lite diskutert i det offentlige rom. Det finnes også få artikler om fenomenet, men veldig mange psykisk friske kvinner opplever å ha vonde tanker i forbindelse med det å få barn. Det er kvinner som aldri ellers har opplevd psykiske vansker, som tenker at de skal skade barnet sitt, forteller spesialist i klinisk psykologi, Gro Vatne Brean.

Hun jobber terapeutisk med gravide og nybakte mødre, men også for Nasjonalt kompetansesenter for sped- og småbarns psykiske helse. Gjennom arbeidet sitt har hun møtt mange fortvilte kvinner som sliter med gjentakende tankemønstre om at de skal gjøre det som mødre aldri skal gjøre.

 –Tankene kan utløses ved gjenstander eller steder forbundet med risiko. Mange forteller om at skarpe kniver på kjøkkenet har satt i gang en film i hodet hvor moren stikker kniven i babyen. Også trapper, broer og t-baneperronger kan sette i gang et scenario i tankene hvor mor kaster fra seg barnet sitt - dette er mer vanlig enn man skulle tro. For noen er disse tankene til slutt så altoppslukende at de trenger profesjonell hjelp, fortsetter Brean.

Kommer av et sterkt instinkt

Så hva kommer disse tvangstankene av? Og hvordan kan de oppstå helt uten forvarsel hos ellers friske kvinner?

 – Det er et sterkt instinkt i alle kvinner som skal få eller har fått barn at de skal klare å oppfostre barnet, at barnet skal overleve. En gravid kvinne vil allerede ved nyoppdaget graviditet underbevisst stille seg spørsmålet om hun  vil klare å holde liv i barnet sitt.

 – Dette omsorgsinstinktet forsterkes av hormoner i en tid hvor kvinnen er svært sårbar, og i noen situasjoner forvrenges dette sterke instinktet til det motsatte. At man får tanker om at man skal skade barnet i stedet for å beskytte det for fare. Det er hjernen som spiller kvinnene ett puss, for å si det veldig enkelt, forklarer Brean.

Psykologen sier at all forskning hittil viser at det er svært liten fare for at kvinnene faktisk kommer til å skade barnet så lenge kvinnen ikke samtidig er dypt deprimert eller psykotisk.

For helsepersonell vil en pasient med vonde tanker om å skade barnet sitt skille seg tydelig ut fra en kvinne med alvorlige psykiske lidelser. En kvinne med en alvorlig psykisk lidelse vil som regel også  ha grunnleggende vansker i ivaretagelsen av barnet sitt, og også i samspillet.

De aller fleste kvinner med vonde tanker har ivaretatt barnet godt nok. Men disse kvinene vil nytte godt av støtte. Det å være redd for seg selv og sine handlinger vil kunne føre til at kvinnene ikke tør stole på egen intuitive omsorg, og det vil kunne få konsekvenser for samspillet med barnet.

– Det oppleves som en dobbel belastning for kvinnene som opplever dette, at det er så tabubelagt. De tør ikke å si det til noen i redsel for å bli dømt som en dårlig mor, som faktisk vil skade barnet sitt. Derfor er det viktig å formidle at det finnes hjelp å få slik at de ikke lider i ensomhet, sier hun.

En enorm belastning

I dag er barna til Ingunn 23, 20 og 11 år gamle. Det gikk ni år mellom andremann og tredjemann, og hun håpet at hun skulle slippe de fæle tankene fra forrige barseltid.

– Jeg var redd for at det skulle skje igjen og håpet at modenheten og årene skulle ha hjulpet meg, men dessverre ble det enda verre med sistemann. Hun gråt mye på grunn av magevondt, og jo mer hun gråt, jo oftere kom det en film i hodet mitt hvor jeg stappet henne ned i en bærepose, knyttet den igjen og kastet henne i søpla.

– Det er helt grusomt å se for seg at man skal gjøre noe slikt, det var en enorm tilleggsbelastning siden jeg var så sliten fra før av med lite søvn og hvile, sier hun.

Men denne gangen hadde hun mer kunnskap om tankene siden hun helt tilfeldig hadde kommet over en artikkel om tvangstanker for nybakte mødre tre år etter at hun hadde fått andremann. Da gikk det ett lys opp for henne.

Ønsker å lage film om temaet

–  Endelig falt brikkene på plass, og det var en lettelse å lese at andre hadde opplevd det samme som meg, og at det ikke var noe galt med meg. Det falt meg aldri inn at tankene var noe jeg kunne søke hjelp for, og derfor vil jeg nå bidra med min erfaring gjennom et filmmanus jeg har skrevet.

– Disse vonde tvangstankene som jeg fikk og levde med i starten av hvert barns levetid har fulgt med meg videre, og jeg tenker at det er utrolig synd at det er så lite åpenhet rundt dette temaet. Det hadde vært en stor hjelp for meg om de på helsestasjonen hadde spurt meg om hvordan jeg hadde det, og kanskje til og med fortalt uoppfordret at det ikke er uvanlig med slike tanker i barseltiden, sier Ingunn engasjert.

Hun tror man i dag forveksler tvangstankene med fødselsdepresjon, og sier at det skyldes lite kunnskap.

–  Filmen jeg håper å få laget skal både være rettet mot helsepersonell og det vanlige publikum for å fjerne stigmatiseringen og tabuet knyttet til dette fenomenet, sier hun.

Kall det «mine dumme tanker»

Gro Vatne Brean påpeker at slike vonde tanker kan være en del av en depresjon, men at de også kan oppstå helt alene. Hun mener at hver kvinne som opplever dette bør bli sett og møtt.

Hvordan opplever hun tankene selv, hvilke andre utfordringer har hun og hvordan påvirker dette barnet og øvrig familie?

– En måte å takle dette på å er å sette ord på de vonde tankene, å tørre og si det høyt til noen. Ikke hold dette for deg selv, og godta at tankene er der. Kall det gjerne «mine dumme tanker», og fortell om dem til noen du stoler på.

– De aller fleste er redde for å dele det med noen, men det er et skritt som er viktig å ta. I verste all kan konsekvensen bli at mor trekker seg unna barnet og avviser det fordi hun tenker at hun ikke er egnet til å ta vare på det, og derfor må man hjelpe mor i relasjonen med barnet, forklarer psykologen.

Hun vil tro at det finnes flere i en venninneflokk som i hvert fall delvis kjenner seg igjen i og forstår bruddstykker av tankegangen.

– Dette ligner på det suget man opplever når man står på toppen av et stup, og man tenker at man skal kaste seg utfor - uten at man gjør det. Dette er også helt normale tanker og reaksjoner, men ikke fylt med den skammen som nybakte mødre føler, avslutter hun.

Les hele saken