Å miste et barn
- Å forberede seg på å skulle få og miste barn på samme tid, må være en av livets vanskeligste oppgaver.
Her er Camillas egen historie om da hun ble mamma til tvillinger - og mistet én av dem.
Jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg skriver i det hele tatt. Kanskje for å lette hjertet etter en tung periode. For å bruke tid på noe som betyr mye for meg. For at jeg aldri skal glemme tanker og følelser fra en tid som nærmest fengslet meg i en boble. En slags «virkelighetens brutalitetsboble». Skrivingen har nok vært en del av min terapi, og det føles godt å dele den med andre. Dels fordi historien er blitt en del av min identitet, og dels fordi dette faktisk er virkeligheten på sitt mest sårbare.
Det er tøft å miste et barn uansett hvor mange du sitter igjen med.
Til minne om Jonathan
25. november, 2011: «Det er to babyer i magen din». Lars og jeg er på ultralyd i uke 19, og beskjeden fra jordmoren fører til både latter og tårer. «Du tuller», sa jeg. «Sånt tuller vi ikke med», svarte hun.
Nå så jeg tydelig to babyer på skjermen. Det var to gutter. Hun fortsatte undersøkelsen og fortalte oss at de var eneggede. Den umiddelbare sjokkreaksjonen begynte å avta, og jeg gledet meg faktisk litt allerede. Vi ventet identiske tvillinggutter, dette var jo helt fantastisk!
«Vi tar et overblikk til å begynne med. Her ser vi en fin hodestruktur, videre nedover ser vi ryggraden – og så kommer rumpa og føttene». Alle organer så bra ut også. Han var helt perfekt!
Den brutale beskjeden
«Nå skal vi ta en titt på broder’n», sa hun. Denne gangen startet hun med føttene og jobbet seg oppover langs den lille kroppen. Han var så livlig! Jordmoren beveget apparatet oppover langs babyens ryggrad mens hun forklarte ivrig. Hun kom til hodet og ble ganske stille. Hun flyttet apparatet hit og dit og dunket forsiktig på magen. Lars og jeg kikket spørrende på hverandre. «Er alt bra?» spurte jeg.
«Den ene gutten deres har en misdannelse. Det jeg ser er dessverre ikke forenlig med liv». Hun demonstrerte på nytt med apparatet. «Her ser dere den friske babyens hode. Det er formet som et egg og er omringet av en hvit kant, det er beinstruktur. Her er den syke babyens hode, det har ikke hvit kant hele veien rundt».
Han hadde ører og øyne. Han hadde vakre, fyldige lepper og en nese prikk lik min egen, men han hadde et avvik i hodestrukturen.
Filip og Jonathan
Dobbel lykke ble kortvarig. Jeg gråt og gråt. Jordmoren gråt også. Hun trøstet oss og spurte om jeg var redd. Det var jeg. Hun klemte oss, lenge.
Vi ga guttene navn. Det friske barnet skulle hete Filip, det syke Jonathan.
Å forberede seg på å skulle få og miste barn på samme tid, tror jeg må være en av livets vanskeligste oppgaver. Sorgen slo i hjel gleden, og omvendt. Jeg følte meg til tider litt spaltet. Vi fryktet først at Jonathan skulle dø. Deretter at han ikke skulle gjøre det. At han skulle oppleve en lang og smertefull død.
En perfekt baby
Så lenge Jonathan lå i min mage fungerte han som en frisk baby. En perfekt babykropp vokste seg stadig større, han svelget fostervann, tisset og hikket. Han sparket hardt, for han var en sterk gutt.
Men Jonathan kunne ikke leve et liv på utsiden av min mage. Og dersom han skulle overleve en fødsel, ville han være ute av stand til å føle smerte. Svært få barn med denne misdannelsen fødes fullbårne i dag, da de oftest velges bort på et tidlig tidspunkt. Fødes de naturlig, er de ofte medtatte og går bort kort tid etterpå. Ved keisersnitt viser statistikken noe lengre levetid, men det er som regel snakk om minutter eller timer.
En lang modningsprosess
Vi tenkte at vi ikke måtte se ham etter fødselen. Kanskje, hvis det ble for tøft, at helsepersonellet kunne ta hånd om ham slik at vi ble skånet? Disse tankene var en del av en overlevelsesmekanisme og starten på en lang og vanskelig modningsprosess.
Selvfølgelig hadde jeg ikke noe valg, men håpet på dette tidspunktet at Jonathan aldri skulle ta sitt første åndedrag, for så å forlate oss.
To likeverdige babyer
Det var snart desember, og for meg ventet en tung, mørk tid. Når jeg var trist og nedfor, sa jeg til meg selv at jeg hadde mye å være glad for. Vi ønsket oss i utgangspunktet et barn, og det skulle vi forhåpentligvis få. Men hvordan kunne jeg som mor unngå å knytte meg til sparkene og livet fra min egen baby?
Etter hvert som ukene passerte, endret jeg mange av mine synspunkter. Tankene om at jeg ikke ønsket å se Jonathan, var for lengst erstattet med et intenst håp om å holde ham tett inntil meg, klemme ham og fortelle hvor høyt jeg elsket ham. Han var en av to likeverdige babyer i magen min.
Knyttet meg sterkt til ham
Det var som om en del av hjernen min koblet seg til Jonathans lille «leilighet» i venstre del av magen. På uunngåelig vis knyttet jeg meg sterkt til ham. Aldri hadde jeg følt så mye som da. Han hikket og sparket til alle døgnets tider, akkurat som broren sin. Han holdt meg ofte våken om natten, men det gjorde ingenting. Jeg visste jo at det ikke ville vare.
Dette var liksom den lille tiden vi hadde sammen, bare han og jeg.
Storebror Lukas (3)
I ventetiden strikket svigermor tøy, og storebror Lukas perlet gaver til guttene. Filip skulle få armbånd, og Jonathan skulle ha med seg et søtt perlekjede i kista si.
Lukas på bare tre år tolket døden på sin måte, og mente at Jonathan skulle ligge i en begravet skattekiste. Han fikk meg til å smile uansett humør. Vi måtte sikre oss så mange minner som mulig, og kjøpte gipsavstøpning til hendene og føttene hans. Vi kjøpte dåpsgave også, et nydelig lite sølvarmbånd med en fotball på.
Spiste på fingrene
Spesielt godt husker jeg en dag i uke 36. Vi hadde time til ultralyd og time hos sykehuspresten med bare en times mellomrom. Det gjorde ubeskrivelig vondt å se Jonathan på ultralyd den dagen. Han hadde blitt stor nå. Han spiste på fingrene sine, det var jo bare noe friske babyer gjorde?
Følelsen av å gå ned seks etasjer for å snakke med presten om hvordan vi ønsket begravelsen hans kan ikke beskrives, jeg tror den er fortrengt.
Kjente sparkene
På kontroll i uke 37 var mengden fostervann større enn før, og det var på tide å finne en dato til fødselen. Jeg var ufattelig sliten, og hadde nådd et punkt der jeg ikke orket mer. Det ble satt opp tid til keisersnitt to dager senere, nesten en uke tidligere enn planlagt. Det betydde jo at Jonathan mistet seks døgn i min mage. Jeg ville jo ha ham hos meg så lenge som jeg bare kunne!
Det ble flere søvnløse netter. Jeg lå våken og kjente sparkene hans. Jeg la hånden på magen og fortalte ham at jeg skulle passe godt på ham, om og om igjen.
Den store dagen
Jonathan hadde ligget tett inntil hjertet mitt i snart ni måneder, og nå var dagen her. Vi leverte Lukas hos kusina si. «Mamma, pappa og lille Filip kommer hjem på lørdag», sa vi.
På vei til operasjonssalen bet jeg tennene sammen. Nå ville jeg bare ha det hele overstått. Lars ble iført en grønn drakt og steril hette. Jeg ble kjørt inn og fikk alle godsakene jeg trengte for ikke å føle noe. Det var helsepersonell overalt.
«Er dere klare for å hilse på barna deres?» spurte legene. «Så klare som vi kan bli», svarte jeg. Denne gangen satt Lars på min venstre side. Vi holdt hverandre hardt i hendene.
Jonathan skrek
Jonathan kom først til verden. «Her er tvilling 1», sa de. Jeg så ingenting, for duken foran meg var i veien. Jonathan skrek! Det føltes helt uvirkelig at han var ute i live. Jordmødrene bar ham bort og tørket ham.
I mellomtiden ble Filip forløst. «Nå kommer tvilling 2». Jeg hørte masse babyskrik og følte en enorm lettelse.
Vi hilste på Filip først. Han var helt perfekt!
Det verste og beste øyeblikket
Kort tid senere fikk Lars Jonathan i armene. Gråtende holdt han Jonathan framfor meg. «Se så vakker han er». Det verste og beste øyeblikket i mitt liv på en gang. Jeg husker at jeg ropte «lille gutten min, lille gutten min» gjentatte ganger.
Etter operasjonen ble jeg flyttet til overvåkning. Lars, barna og nær familie var med. Vi kontaktet presten, slik at Jonathan kunne døpes.
Lyseblått ulltøy og hjemmestrikket teppe holdt ham god og varm i pappas armer da han fikk navnet sitt. En fantastisk prest oppfylte ønsket vårt den dagen. Jeg følte lettelse over at dåpen i det hele tatt fant sted. Det var liksom det lille vi kunne gjøre for å gi Jonathan noe, noen gang.
Far og sønn
Barsel ble neste stopp, der vi fikk enerom. Den første tiden nøt vi følelsen av å sitte med hver vår lille gutt. Vi byttet på barna, men etter hvert som tiden gikk, var Jonathan masse hos pappaen sin. Lars trengte tid med Jonathan – og Jonathan trengte Lars.
Jeg hadde på mange måter knyttet meg til Jonathan mens han lå i magen. Jeg hadde kjent livet hans på kroppen i mange måneder, og nå var det på tide for far og sønn og stifte bekjentskap.
Kunne høre hvert åndedrag
Den første natten på barsel ble lang. Jonathan klemte pappas finger i timevis. Vi våket over han som kunne bli svakere når som helst. Vi kunne høre hvert åndedrag han tok, og var redde for at det snart skulle ta slutt.
Med solens oppgang så Jonathan en ny dag, det var overveldende. Utover dagen følte jeg meg tom, for både følelser og tårer. Var jeg glad eller lei meg?
Han hadde det godt
Dagene gikk. Han var sterk og tapper. Han klemte fingrene våre, hardt. Til tider gråt han, svakt. Vi vugget ham i søvn og ga ham fotmassasje, for det likte han. Han hadde det stort sett veldig godt. Vi sa ha det flere ganger, både hver for oss og sammen. «Jeg elsker deg og passer på deg, lille gutten min. Når tiden er inne, må du love meg å sove søtt», også takket jeg for tiden vi allerede hadde fått.
Vi fikk oppleve mer enn hva vi hadde turt å håpe på. Vi ble så glade i Jonathan, og han ble nok veldig glad i oss også.
En liten engel i blått
Så kom mandagen. Datoen var 9. april, og klokken 15.48 orket ikke Jonathan mer. Fem dager gammel sovnet han stille og rolig inn på senga vår. Han hadde mammaen, pappaen og tvillingbroren ved sin side.
Han var så fredfull. Han hadde kjempet kampen han ikke kunne vinne – en liten engel i blått. Hånd- og fotavtrykk ble foreviget, og han fikk på seg svigermors hjemmestrikkede ulltøy. Jeg hektet den lille dåpsgaven rundt håndleddet hans mens jeg kysset ham farvel. Noe av det vi hadde gruet oss mest til var nå i ferd med å skje. Øyeblikket da tralla hans forlot rommet glemmer jeg aldri.
Et tungt, men også fint år
Fredag 13. april fant minneseremonien sted i sykehuskapellet. Nærmeste familie og flere ansatte ved sykehuset var til stede. En vakker liten stund til minne om en vakker liten gutt.
Familie, venner, helsepersonell og en fantastisk prest har støttet oss og hjulpet oss gjennom et tungt, men også fint år. I ettertid har vi fått god oppfølging fra sykehuset, og alle har gjort det lille ekstra for at vi skal ha det godt.
Vår lille skytsengel
Alt gikk så bra som det kunne i vår situasjon, og jeg støtter meg ofte til en koselig tanke om at Jonathan var sterk, og ga liv til broren sin. Kanskje har Jonathan blitt vår lille skytsengel som passer på oss, slik vi en gang passet på ham.
Nå har Jonathan fått et nydelig hvilested i vårt nærområde. Vi tenker på ham hver eneste dag, og er evig takknemlige for tiden vi fikk sammen. Så ubeskrivelig trist å ha mistet deg, men jeg ville aldri vært deg foruten, kjære gutten vår.
Navnet Jonathan betyr «Guds gave».
Denne saken ble første gang publisert 21/06 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.