- Hvordan går det med natta da, spør helsesøster.  Jeg er på ettårskontoll med minstejenta

- Joda, det går veldig fint, det, sier jeg. Hun legger seg i sekstiden og sover til sju neste morgen.

Og ja, det er faktisk sant. Men den lille «detaljen» jeg unnlater å fortelle om er at jeg fortsatt ammer henne om natta.

Opp til flere ganger. Og av en eller annen grunn vil jeg ikke fortelle dette til helsesøster. Hvorfor er det slik?

Allerede på seksmånederskontrollen tok hun opp at det var på tide å slutte med nattammingen, for da er barnet gammelt nok til å klare seg uten mat på natta. Jeg, som selv spiser kveldsmat i 22-tiden og er skrubbsulten til frokost, har aldri tatt dette argumentet helt for god fisk. Før ungen spiser godt på dagen hadde det vært helt uaktuelt for meg å kreve det dersom det ikke hadde skjedd helt av seg selv.

Litt senere, på åttemånederskontrollen snakket helsesøsteren om at det var lurt å slutte med nattammingen før jeg skulle begynne å jobbe igjen. Og det var jeg faktisk enig med henne i – i teorien. Men jeg trivdes fortsatt med ammingen, og ukene kom og gikk.

Så begynte jeg å jobbe, og jeg kompenserte det daglige savnet med nærhet på natta.

Noen måneder senere begynte barnet i barnehage, og det er jo en voldsom omveltning i et lite menneskes liv. Det føltes fortsatt bra å by på en liten beroligende tår i mørket. Den lille stunden jeg var våken for å hente henne ut av sprinkelsenga og over til meg, virket som et lite offer i forhold til å måtte stå opp for å roe henne på annet vis.

Så da satt jeg der, da, på ettårskontrollen. Det var ikke ren løgn det jeg drev med, men det var ikke langt unna.

Jeg unngikk temaet fullstendig. Det er merkelig egentlig, for dette er jo mitt barn. Og det er mine bryster og min melk. Og det er mitt valg å sove godt med vesla ved min side. 

Jeg lurer litt på hvorfor det er slik, at vi noen ganger ikke tør å stå for våre egne valg.

At det føles som om vi er late, udugelige eller håpløse hvis vi ikke følger den forventede oppskriften på et godt familieliv.

Vi er så altfor utålmodige etter å få livet vårt til å passe inn i rammene: måned for måned. For hva har det å si i det lange løp om barnet sover gjennom om det er åtte eller atten måneder, så lenge vi ikke plages alvorlig av søvnmangel? Om jeg sover bedre når jeg nattammer ettåringen, så hvorfor ikke?

Jeg tror noe handler om at vi mødre er så pliktoppfyllende. At om vi tillater oss å ta den enkle løsningen så skammer vi oss litt.

Skammer oss for at vi ikke har fikset det som alle andre klarer: Å få barnet til å sove på den riktige måten.

Den underliggende skyldfølelsen for at jeg ikke har klart å følge rutinene til punkt og prikke, og at jeg derfor kan takke meg selv dersom barnet får søvnproblemer senere: MOM FAIL.

Men det er ikke så nøye akkurat når barnet lærer å sove natta igjennom i egen seng. Noen er så heldige at det går av seg selv, andre må sette av tid til å venne barnet til det. Noen sover gjennom fra de er noen måneder gamle, mens andre ikke gjør det før etter toårsdagen.

 Jeg tror vi gjør oss selv en tjeneste ved å akseptere at årene med små barn er en slags unntakstilstand okke som.

Tidsnok skal vi sitte på gamlehjemmet og lengte tilbake til de lubne små klemmene. 

 

 

Les hele saken