Amming:
Jeg ammer to toåringer
Jeg skjønner at mange synes ammepresset er plagsomt. Jeg synes også noe er plagsomt, nemlig presset om å slutte å amme.
Merete Gamst Strandberg (37)
Journalist i Foreldre & Barn
Mamma til tre barn (4 år, 2 år og 2 år)
KOMMENTAR:
Jeg skjønner at det er noen som ikke ønsker å amme, noen som ikke får til å amme, og noen som av ulike grunner slutter tidlig, fordi ammingen ikke går så bra. Mange som av ulike grunner ikke får til ammingen, synes ammepresset er plagsomt.
Jeg synes også noe er plagsomt, nemlig det motsatte: Presset om å slutte å amme. Norske myndigheter anbefaler amming til ungen er minst ett år, Verdens helseorganisasjon til ungen er to år. Likevel synes det i mange miljøer som en uskreven regel at man skal slutte når ungen bikker ett år.
Mange synes et lite barn ved puppen er noe av det vakreste de ser.
Ønsket om å få en liten tår og kosestund mot mors varme hud er ikke nødvendigvis mindre bare fordi ungen har lært å krype eller gå.
Jeg har nesten opplevd det motsatte, at ungene synes det er ekstra deilig med litt rolig tid hos mamma når de har erfart at mamma ikke alltid kan være der døgnet rundt.
Før jeg fikk barn hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle amme barna mine til de var to år.
Da jeg høsten 2012 fikk vite at jeg ventet tvillinger, var beskjeden at jeg nok ikke kunne regne med å klare å amme så lenge. Men her sitter jeg med toåringene mine!
Jeg har kjent på presset om å slutte lenge nå, til og med fra leger. For da jeg måtte ha en antibiotikakur da min eldste fylte ett år, tok han det som en selvfølge at jeg benyttet anledningen til å slutte å amme. Etter kontakt med tryggmammamedisin.no valgte jeg imidlertid å amme litt redusert til kuren var over.
Når er det riktige tidspunktet for å slutte? Ikke vet jeg, men jeg vil ha meg frabedt at andre skal fortelle meg det.
Da ungene fylte ett år valgte jeg å droppe ammingen blant folk, og da ungene ble halvannet følte jeg at jeg måtte si til folk at jeg skulle slutte snart. Ikke fordi jeg ville det, ikke fordi ungene ville det, men fordi jeg følte samfunnet forventet det.
Det er ikke hyggelig å få slengt etter seg at det skulle vært forbudt å amme når ungen er stor nok til å lete fram puppen selv. Det er heller ikke hyggelig å få slengt etter seg at man er egoistisk som ammer, fordi far da ikke slipper like mye til!
Jeg skulle slutte da jeg dro vekk på kurs noen dager da ungene var tjue måneder. Men når mor innerst inne ikke er klar, og ungene absolutt ikke vil, så er det ikke lett. Mine unger har ikke vært syke siden i forfjor (bank i bordet!), og jeg kom i høst fram til at jeg ville fortsette ut februar, i håp om at vi kunne unngå sykdom også denne vinteren. Men så kom barnehagestart 1. mars, og da valgte jeg å vente litt til.
Av erfaring vet jeg at noen blir provosert over at jeg nevner dette med sykdom.
Jeg sier ikke at amming gjør at unger holder seg friske, jeg sier at min personlige erfaring er at amming har vært bra for oss. Og så synes jeg vi skal slutte å la oss provosere over at andre velger og gjør ting annerledes enn oss.
Jeg har sluttet å hviske andre i øret at jeg ammer. Ikke det at jeg roper det ut til alle hele tiden, men jeg har sluttet å tie om det. Samtidig har jeg opplevd mange andre hviske meg i øret at de også ammet barna sine til de var to år eller mer. Men hvorfor i huleste skal vi hviske om det?
Jeg ammer ikke for å trampe noen på tærne, jeg ammer ikke fordi jeg mener at det er nødvendig å amme ett- eller toåringer. Jeg ammer fordi jeg synes det er koselig, og viktigst av alt: Fordi ungene setter stor pris på det. Det er ikke tabu!
Denne saken ble første gang publisert 23/03 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.