Makka Pakka, Akka Wakka Makka Pakka Tø! Makka Pakka, Appa Yakka Ikka Akka Ååå! Hum Dum, Agga Pang Ing Ang Ååå! Makka Pakka, Akka Wakka Makka Pakka Mø!

Ubegripelig nonsens, sier du? Som voksen skjønner du lite av Drømmehagen. Men mye tyder på at barna dine forstår alt.

Barn i 35 land får ikke nok av Hinkelpinkel, Hopsi Deisi, Makka Pakka og vennene. I Norge ble det stor ståhei da NRK fjernet Drømmehagen fra skjermen, etter over to år med sending klokka 17.30 hver dag.

NRK ble nedringt av frustrerte foreldre som hevdet de fikk leggerutinene ødelagt. Frp tok Hinkelpinkel til Stortinget og krevde svar på hvorfor de yngste ikke lenger kunne få sin faste dose Drømmehagen før sengetid.

Fra sitt studio i London har Drømmehagen-skaper Andrew Davenport (45) fått med seg rabalderet i Norge.

Det skinner gjennom hans ellers så beskjedne person at han er smigret, og han smiler fornøyd når han får høre at Facebook-gruppen Gi oss Drømmehagen tilbake! har over 24 000 medlemmer.

- Det er en stor ære at så mange småbarnsforeldre engasjerer seg. Og jeg forstår dem. Rutiner betyr mye for barn.

Les også: Dette er tidenes beste barne-tv

Drømmehagen

DYRT: Det kostet 14,5 millioner pund å produsere 100 episoder av Drømmehagen.

Andrew Davenport

SKAPEREN: Andrew Davenport (45) er forfatter og produsent av tv-seriene Drømmehagen og Teletubbiene.

Fakta om Drømmehagen

Det kostet 14,5 millioner pund å produsere 100 episoder av Drømmehagen, noe som gjør den til det dyreste barneprogrammet BBC noen gang har laget.

Alle episodene ble filmet i HD-kvalitet, med levende skuespillere i ekte skogslandskap. Serien er kjent for å leke med størrelser. Niny Nonken er for eksempel på størrelse med et leketog utvendig, men innvendige bilder viser et tog stort nok til å ta med seg innbyggerne i Drømmehagen. Det samme gjelder for luftskipet Plinky Plonken.

Det tok 14 dager å spille inn en episode av Drømmehagen. Til sammenligning tok det én dag å spille inn en episode av Teletubbiene.

Serien har vunnet flere priser i England (British Academy Childrens Film and Television Awards, en underkategori av BAFTA-prisen).

Magisk tv

Drømmehagens magiske verden mellom søvn og våken tilstand skal roe barna ned, og ikke gire dem opp, som mange andre barneprogrammer, forklarer Davenport.

- Jeg fikk ideen da jeg forstod på mine venner med barn at leggetiden var et vanskelig tidspunkt. Barna ville ikke gå til sengs. Det jeg husker som en kosestund fra min egen barndom, var forvandlet til en slags krigssone. Men det er forståelig. Å falle i søvn er en av de få tingene barnet må klare helt alene. Det kan skape angst. Drømmehagen skal hjelpe dem med denne overgangen.

Davenport har ikke bare forfattet og produsert alle de 100 episodene med Drømmehagen. Han har også skrevet musikken, designet karakterene og arkitekturen i hagen.

Sammen med Anne Wood i Ragdoll Productions skapte han barnetv-historie med Teletubbiene i 1997. 10 år etter kom Drømmehagen. Tanken på at han står bak to av de mest originale og suksessrike barneprogrammene noensinne, får Davenport til å vri seg i stolen.

- Jeg hadde flaks. Både Teletubbiene og Drømmehagen er produkter av sin tid, de hadde gjenklang i en større kultur. Men jeg kan ikke bare lene meg tilfreds tilbake og forvente at suksessen kan gjentas.

Ble frustrert

Davenport skryter ikke for mye av egne bragder. Han vil heller snakke om en nyhetssak som har ødelagt morgenen hans denne dagen.

En kanadisk studie hevder nemlig at tidlig eksponering for tv er skadelig for barns helse, sosiale utvikling og akademiske prestasjoner. Det er ikke første gang at tv-titting knyttes til adferdsproblemer hos barn.

Davenport er frustrert.

- Et tv-apparat er en nøytral ting, som en telefon. Det kan brukes på en god eller dårlig måte. Men det at et barn ser på tv, kan ikke i seg selv føre til at det får dårlig helse. Jeg irriterer meg kraftig over slike forenklede medieutspill.

- Tv er viktig

Selv mener han at tv er en sentral del av barnekulturen.

- Min filosofi er å lage tv som viser barna respekt. Også barn vil se programmer som gjenspeiler deres erfaringer og samfunnet de lever i. Jeg ser på mine serier som samtaler. Barna kommuniserer med Drømmehagen, og Drømmehagen kommuniserer med dem, sier han.

For å skape en slik samtale, må du vite hvordan du skal skrive for barnet, og hvordan det vil respondere. Den lærdommen har Davenport blant annet fått gjennom sin utdannelse som talepedagog ved University College London. Kunnskapen om hvordan talespråket utvikles hos barn har han utnyttet i både Teletubbiene og Drømmehagen.

- Jeg drømte om å lage et program for de yngste som var pedagogisk og utviklende, ikke oppdragende. Før Teletubbiene var barne-tv lagt opp som en form for skoleundervisning, der programlederen var «læreren» som sa ting som: «Nå, barn, skal vi se en film om Afrika», og barn eller dukker var entusiastiske tilhørere. Men dette er en fremmed situasjon for de yngste som ennå ikke har begynt på skolen. De er mer interessert i om noe spretter eller knuser når det faller på gulvet.

Lærer av barna

Davenport og produksjonsselskapet Ragdoll går systematisk til verks for å finne ut hva barna liker. De har siden 90-tallet fått hjelp av noen hundre engelske familier, som lar dem få innsikt i hvordan de minste barna ser verden. De ser på hvordan barna leker, og observerer barna mens de ser tv. Kameraer på toppen av tv-skjermene filmer barnas reaksjoner på det som blir vist.

- Vi fant for eksempel ut at 4-åringer elsker slapstick-humor, som når en mann tråkker i malingsspannet og søler maling utover, mens en 3-åring blir bekymret av det. Barn i ulik alder oppfatter de morsomme delene på helt forskjellige måter, forteller Davenport.

Teletubbiene

TENKTE NYTT: - Før Teletubbiene var barne-tv lagt opp som en form for skoleundervisning, forteller Andrew Davenport.

Fysisk komedie

Han beskriver Teletubbiene som en fysisk komedie for de aller yngste. Karakterene har hver sin farge, som gjør dem enkle å følge, og en handling som blir repetert flere ganger.

Sola kommenterer det som skjer ved å le når noe er morsomt, eller skvette når noe overrasker. Språket til teletubbiene er et lekespråk, basert på lyder som barn bruker i sin egen språkutvikling.

- «Å-åh» er en opplagt teletubbie-lyd. Små barn responderer på nye situasjoner med denne lyden. Et annet er «eh-oh», som barna vet betyr «hallo» (eng.: «hello»), forklarer Davenport.

Den entusiastiske mottakelsen Drømmehagen har fått, står i skarp kontrast til hatkampanjen Teletubbiene ble møtt med i 1997. Serien ble kritisert for å ødelegge barns språkutvikling, for å være kjedelig, gjentagende og tankeløs.

En amerikansk pastor kalte det «homoseksuell propaganda» fordi Tinky Winky bar dameveske.

- Det var sprø tider. Vi filmet Teletubbiene på en gård uten noen form for sikkerhet, mens helikoptre sirklet over oss og journalister snek seg inn under gjerdet. Målet var å fotografere en av teletubbiene uten hodet, og vise bildet for offentligheten. Noe vi ville forhindre for enhver pris, fordi det ville ødelegge illusjonen for barna, forteller Davenport.

Kritikken såret, men det hjalp mye at småbarnsforeldre støttet opp om serien og fortalte at den fikk barna deres til å le.

Mental stige

Teletubbiene omhandlet barna og deres fysiske utforskning av verden slik den er, mens Davenport beskriver Drømmehagen som «ett trinn opp på barnas mentale stige». Denne serien passer for barn som er cirka 2 år gamle.

Drømmehagen er en fredelig verden full av surrealisme, absurditeter og fjollete ord. Også her er det minimalt med dialog, barna skal bli inspirert til å leke med språket - noe som ifølge Davenport er sentralt for deres språkutvikling. Hver karakter har et lite musikalsk ledemotiv som følger deres tilsynekomst på skjermen, og sitt eget nonsensrim.

- Hinkelpinkel og de andre i Drømmehagen ligner karakterer i barneregler jeg vokste opp med, som var morsomme og eksentriske. Det var kuer som hoppet over månen og katter med støvler.

Davenport er barnløs, men har et nært forhold til sine to gudsønner på 3 og 5 år, som inspirerer og stadig gir ham nye ideer.

- Den yngste har vokst opp med Drømmehagen, og han elsker det. Han insisterer på å se det i pyjamasen og synger sangene høyt sammen med sin mor. Jeg vil fortsette med å lage programmer som han liker, så jeg er snart nødt til å lage noe for litt eldre barn.

Davenport jobber med nye ideer for barn, men bortsett fra at hans neste serie vil være for en eldre målgruppe enn Drømmehagens, ønsker han ikke å avsløre noe mer.

- Når jeg jobber, stenger jeg av den voksne delen i meg selv. Jeg tegner figurene først, og nynner små sanger høyt for meg selv. Målet er alltid at det visuelle, verbale og musikalske skal gå sammen i en enhet i det jeg lager. Jeg tenker på hver episode som et dikt. Det er mening i en liten, umiddelbar form. Men gjerne også fullt av tøys, slik barndommen skal være.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!