Ivar Kvistum er journalist i Foreldre & Barn © Bjørn Inge Karlsen/HM Foto

Bursdagen er over. Lufta har ennå ikke rukket å gå ut av ballongene, men den er absolutt gått ut av meg. Punktert ligger jeg på sofaen med en lunken wienerpølse i den ene hånden og en bekymret hake i den andre:

Gikk jeg for langt?

Hva kommer ungene til å fortelle når de kommer hjem?

Får de sove i natt?

Får de noen gang lov til å komme hit på bursdag igjen?

Eller enda verre: Kommer mine barn til å bli invitert til bursdag hjemme hos andre etter dette?

Det begynte som en ordre fra min kone om å ordne noe underholdning til barneselskapet, slik at vi kunne avlede horden av sukkerhøye 5- og 6-åringer fra å rasere møblene. Noe spennende og samlende som både skulle harmonere med selskapets sjørøvertema og kulminere med utdelingen av de akk så obligatoriske godteposene.

Det måtte bli skattejakt. Men hvordan?

For det første må jeg innrømme en viss prestasjonsangst i rollen som festlig underholdningssjef for et dusin av eldstedatterens kompiser. Jeg føler meg så tilkortkommen og bilbuksegrå sammenlignet med noen av de andre pappaene som alltid er fulle av eventyrlystløgn og som har alle ungene i borettslaget i sin hule venstrehånd.

For det andre er det grenser for hvor eksotisk skattejakt du får til på snaue 90 kvadratmeter blokkleilighet med åpen kjøkkenløsning.

Jeg skjønte i hvert fall at nøkkelen lå i grundig planlegging. I god tid før selskapet gikk jeg i gang med å grave ned skatter og tegne kart. Resultatet ble ikke så verst. Selvtilliten steg. Jeg kjente meg ovenpå og forventningsfull.

Eldstedatter Mina sitter heldigvis ikke fast i særlig mange aldersbestemte kjønnsklisjeer. I den grad hun ligger under for noen slike, handler de om guttegreier som Pokémon, Star Wars og - altså - sjørøvere. I bursdagen hennes var det vel så mange gutter som jenter. Tøffe, tøffe gutter.

- STARWARSSVÆRD!! FEKTE!! SVISJ! LASER! HUE DETTER AV! BÆNG! DU ER DØ!!

Jeg berget liv og lemmer med et nødskrik og et fårete smil. Slik holdt et par av gutta det gående under pakkeoppakking, pølser og kaker. Jeg kjente en varm takknemlighet for at jeg bare har jenter i hus til daglig, og håpet nervøst at opplegget mitt skulle bestå ildprøven. Disse piratene lot seg åpenbart ikke avfeie med en pjuskete frøkenskattejakt. Kanskje det ikke ville bli spennende nok likevel?

Helt "tilfeldig" dukket den første pergamentrullen av gråpapir opp midt i kakesmulene.

- Kanskje det er et skattekart, foreslo bursdagsbarnet og flerret opp forseglingen. Vi var i gang.

Ganske riktig. Det første kartet fortalte om skatten til den fryktede Kaptein Ondskalle (min egen oppfinnelse, og om jeg skal si det selv: minst like god som han sørlendingen). Kostelighetene skulle være gjemt dypt nede i Knokkelgrotten, en mørk krypkjeller under det sjuende helvete hvor intet menneske hadde kommet levende ut igjen. Ondskalle selv var portrettert som et glisende kranium med kapteinslue. (Ikke så ueffent, hva?)

Kartet viste vei ut i oppgangen og ned til postkassestativet i første etasje. Hele horden satte ned trappa. I postkassa vår lå den andre pergamentrullen. Dette kartet viste veien til selve grotten, nede i den mørke kjelleren. Skattekammeret (kjellerboden vår, altså) skulle være merket med en grinende hodeskalle over døra. Det skulle være femten trinn ned. (Jeg hadde telt på forhånd.)

Nå beveget flokken seg nedover med betydelig mer nøling. Det gikk langsommere og langsommere. Noen gjorde mine til å ville snu da jeg låste opp den knirkende døra til den mørklagte kjellergangen. I det rå og kalde halvmørket gjaldt det å finne den hodeskallemerkede døra. Der! Tomme øyehuler stirret ondt på oss.

Og akkurat da merket jeg en liten, klam barnehånd som fant min. Det var den tøffeste av dem alle. Han med Star Wars-sverdet. Darth Waders breiale lillebror. Nå var det ikke mye igjen av the dark side of the Force. Tvert om, han var likblek.

- Er det... er det... eh... farlig på ordentlig, stotret han fram.

Jeg ble grepet av ømhet, men omsorgen smakte emment; jeg hadde jo selv skapt frykten som skulle trøstes bort.

- Nei da, forsikret jeg stivt.

- Dette går nok bra. Kremt.

Og det gjorde det. Alle fikk godteposene sine og kom seg helskinnet ut av Kaptein Ondskalles dødelige knokkelgrotte. Selv burde jeg være kjempefornøyd med innsatsen. Men jeg hørte jo hva barna fortalte da foreldrene deres hentet dem og spurte om de hadde hatt en fin bursdag.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!