Kåseri

Morgenstund er galskap i grunn

De som hevder at morgenstund har gull i munn, har åpenbart ikke vært hjemme hos oss.

Iluustrasjon: Eldbjørg Ribe
Iluustrasjon: Eldbjørg Ribe Foto: Eldbjørg Ribe
Sist oppdatert
Bjørnhild Fjeld, reporter i Foreldre og barn.
Foto for Foreldre og barn: Bjørn Inge Karlsen, HM Foto
2009.01.06
Bjørnhild Fjeld, reporter i Foreldre og barn. Foto for Foreldre og barn: Bjørn Inge Karlsen, HM Foto 2009.01.06 Foto: Bjørn Inge Karlsen/HM Foto

- Andreas, du må stå opp! Du skal i barnehagen!

Som ventet; ingen reaksjon.

- Andreas, nå MÅ du stå opp!

Det er fortsatt musestille under dyna, bare toppen av det kortklipte guttehodet stikker frem. Som vanlig ender vekkeritualet med at jeg må bære ungen ut av senga, sette ham på do, vaske og kle på ham mens han fortsatt er mer og mindre bevisstløs.

- Klokka er snart halv åtte, det er ikke tidlig i det hele tatt. Tenk hvis du skal bli håndverker, da må du sikkert begynne på jobb klokka seks, sier jeg, og prøver å fortrenge min dårlige samvittighet over nok en gang å måtte ignorere 5-åringens biologiske klokke.

Ifølge forskere som har greie på slikt, er barn A-mennesker fra naturens side. Det er ikke før de kommer i tenårene at B-menneske-genet slår ut for fullt. I så fall gruer jeg meg til husets yngste blir tenåring. Han har i grunnen vært B-menneske hele sitt liv. Da han var en nusselig liten baby var det nok den av hans mange gode egenskaper jeg satte mest pris på. Mens andre babyer våknet klokka fem, klarte vi med nød og neppe å stå opp i tide til å komme oss på babysang i 11-tiden. Han har aldri plaget foreldrene sine med nattevåk heller. Han har et godt sovehjerte, den gutten, det skal sies. Men dessverre er vårt angivelig siviliserte samfunn dårlig tilpasset B-mennesker, så det å stå opp før han våkner er noe han pent må venne seg til. Mamma må på jobb, pappa må på jobb, storebror må på skolen og han må i barnehagen. (Nå finnes det sikkert dem som mener at det er vi foreldre som er egoistiske og materalistiske som ikke ofrer i hvert fall en av familiens karrierer slik at Mr. Morgengretten kunne slippe å bli dratt ut av senga hver bidige morgen, men det er en annen diskusjon.)

Uansett: Etter fem-ti minutters tid har poden klart å åpne øynene, fått på klær, og vi er tilsynelatende klare til avgang. I hvert fall er jeg klar til å gå.

- Jeg vil ha frokost! F-R-O-K-O-S-T!

- Du får brødskive i barnehagen. Med prim!, sier jeg, så fattet og rolig som det er mulig å være overfor en ung mann som har for vane å understreke at han er sint ved å stave budskapet for meg.

- Brødskive er ikke frokost!

- Neivel?

- Jeg vil ha HAVREGRØT!

- Hvis du hadde latt være å tulle og bråke i går kveld, hadde du ikke vært så trøtt nå. Da kunne du stått opp tidligere og spist havregrøt sammen med meg.

- Ååååh! Det er din skyld! Du skulle ha sagt at jeg måtte legge meg å sove!

Sier han indignert, vel vitende om at han fikk klar beskjed akkurat det, i går kveld som alle andre kvelder. B-mennesker er som kjent atskillig kvikkere om kvelden enn om morgenen¿

Det er ikke mange ordene som veksles der vi trasker i vei til barnehagen. Han holder meg i hånda, men det er nok bare av gammel vane. Vanligvis er mamma både den peneste og snilleste i hele verden. Men ikke i dag. I dag er mamma bare dum og slem. Skikkelig teit, egentlig. Hele veien til barnehagen henger leppa så langt ned at det er et under at han ikke snubler i den. Jeg får en klem, men særlig hjertelig er den ikke.

- Jeg er glad i deg også, gutten min, sier jeg, før jeg haster av gårde til t-banen. Og sånn går no dagan.

En gang i blant, en kveld det ikke er fotballtrening eller ishockey eller styremøte eller klesvask opp til taket, pleier min mann og jeg å synke ned i sofaen og se en film. Her om dagen så vi Gudene må være gale, om buskmennene i Kalahari-ørkenen som får hele sin tilværelse truet fordi de finner en colaflaske. Men sånn rent bortsett fra det med colaflaska virker det som om de har det utrolig godt. Og sammenlignet med oss stress-tullinger oppe i isødet har de vel ingen grunn til å klage heller: De går nakne, ergo ingen klesvask. De sover ute, ergo ingen husvask. De har ingen jobb, ergo ingen lønn, men til gjengjeld har de fryktelig mye fritid. Det eneste de strengt tatt trenger å gjøre er å skaffe seg mat, som de enten graver opp av jorda eller skyter med bedøvelsespil. De har sol i massevis, uten å måtte spinke og spare for å dra på pakketur til Gran Canaria. Og jeg tviler sterkt på at de har vekkerklokke som ringer klokka seks om morgenen.

Kanskje det ikke er gudene som er gale, men vi?

Denne saken ble første gang publisert 22/04 2009, og sist oppdatert 29/04 2017.

Les også