Barnegråt på alvor

Et lite barn på ca. seks -syv måneder ligger og gråter høylytt og stekt fortvilet i vognen sin, i fullt vinterutstyr, med lue og tett parkdress. helt blodrød i ansiktet, fordi det er altfor varmt å ligge slik i vognen på en varm trikk. Foreldrene står bare og smiler til hverandre litt brydd, og vi rundt blir bare mer og mer fortvilet. Våre øyne møtes og til slutt klarer jeg ikke å dy meg og sier; " Dere må ta opp barnet og ta av ytterklærne, hun ligger og koker..."

Mange reaksjoner

Dette skrev Lisa Bonnàr, mor og styrer i en familiebarnehage i et debattinnlegg i Aftenposten 4 februar i år. Reaksjonen hun har fått har vært mange og sterke.

- Det er tydelig at dette engasjerer. De fleste forteller at de har hatt lignende opplevelser, eller har følt seg maktesløse fordi de ikke har turt å si noe eller gripe inn. Andre mener at jeg er en bedreviter, og at de fleste foreldre klarer seg godt uten kritikk fra fremmede som ikke kjenner verken barnet eller situasjonen, sier hun.

- I ettertid ser jeg at jeg kanskje burde vært litt mer støttende og solidarisk i trikkesituasjonen, sagt at jeg har hatt lignende opplevelser eller kommet med konkrete forslag til løsninger. Men jeg kommer absolutt til å fortsette å blande meg inn i slike situasjoner, fordi jeg mener det er viktig med tanke på barnets beste, sier hun.

Les også: Når nettene blir korte

Mange som overser

Lisa Bonnàr mener det er altfor mange foreldre som ikke tar barnets gråt alvorlig og ikke gir barnet oppmerksomhet når det gråter.

- Når et barn gråter hysterisk i det offentlige rom, tror jeg mange foreldre blir usikre på seg selv på hvordan de skal takle gråten. Istedenfor å risikere at de ikke klarer å trøste, velger de å overse gråten fra barnet. Jeg tror også noen er redde for at andre skal mene at de skjemmer bort barna ved å gi dem umiddelbar oppmerksomhet. Prøver man å dysse ned eller overse barnets gråt, blir det jo bare verre. Jeg tror også mange overvurdrer barn, og tilegner dem voksne og logiske egenskaper som at de gråter for å være slemme eller utspekulerte.

Les også: Trøsteløse nyheter for pappa

Trenger råd

Selv om det kan være vanskelig å bry seg, mener Lisa Bonnàr at de fleste av oss egentlig trenger litt bevisstgjøring på oppdragelsen, selv om det kan føles sårt.

- Dette dreier seg om å tolke, på en nyansert måte, barnet uttrykksregister, noe som krever mye av hver enkelt av oss, men som er en veldig utviklende prosess også for de voksne. Vi kan lære mye av barna, med ikke å stivne i tilvante mønstre og utvide våre perspektiver i forhold til barn, sier hun.

Respekt for gråt

-Voksne må respektere barns gråt, ta den alvorlig, bruke tid på å trøste barn, sier Else Foss, førsteamanuensis i pedagogikk og omsorgsetikk ved Høgskolen i Vestfold. Hun har forsket på voksnes reaksjoner på barnegråt i barnehagesituasjoner.

- Vi må akte barnet som et medmenneske og reagere på barnetårer som vi reagerer på tårer fra voksne. For gråt er noe som berører og beveger oss følelsesmessig som mennesker, og vi er nødt til å legge andre gjøremål til side og prøve å finne ut av hva barnet vil med gråten sin.

-Gjør ikke de fleste dette instinktivt?

- Jo, men hver situasjon er spesiell og hvert barn er unikt. Vi voksne kan aldri helt vite hvorfor et barn gråter.

Les også: Barnslige plaster på nettet

Skal ikke ignoreres

Else Foss tror aldri barnegråt skal ignoreres.

-Enhver gråt bør møtes, og det betyr ikke det samme som at barnet skal bestemme og voksen være ettergivne. Gråt er en livsytring fra barnet, og ofte det eneste måten de klarer å uttrykke seg på. Og når barnet gråter betyr det at det at dette barnet er trist, føler frustrasjon eller ubehag.

Vond lyd

Engelsk forskning viser at barnegråt er den nest verste lyden vi hører, forteller Else Foss.

- Mange kan kanskje derfor stenge igjen og velge å ikke la seg berøre av gråten og tenke at barnet ikke har en gyldig grunn til å gråte.

Hun viser gjennom sin forskning i barnehagen at voksne må øve seg på og prøve seg fram som trøstere. Å trøste faller også lettere for noe av oss enn andre.

Hvordan du selv reagerer på gråt har mye med hvordan du selv har blitt møtt i barndommen eller senere i livet, viser forskning fra Trine Klette. Hun har undersøkt sammenhengen mellom trøst og trygghet i to generasjoner.

- Slik jeg ser det lever vi i en tid med nanny program på tv og troen på begreper som timeout , der barnet skal gråte fra seg uten å trøstet. Men det er viktig å tenke på at hvis barn stadig opplever at gråten deres blir ignorert, tyder min forskning på at det kan gå ut over barnets selvverd og livsmot. Dessuten kan barn miste tilliten de har til en voksenperson som burde trøste dem og motta gråtens appell ved å være omsorgsfull, sier Else Foss.