God jul!

En julefortelling

Les historien her!

Publisert Oppdatert

“Ja, i kveld er det altså julefesten vår går av stabelen, da,” sa Mikke til Minni julaftens formiddag.
“Julefest?” sa Minni forbauset. “Det har du da ikke sagt et ord om før. Jeg trodde det bare ble deg og meg og Tipp og Topp.”
“Jeg ville ikke si noe, ellers hadde du bare laget i stand en masse og slitt deg helt ut,” sa Mikke. “Men huset er jo pyntet til fest, så jeg ba like godt Langbein og en del andre.

Is og kaker har jeg bestilt i kakebutikken.” Og han skottet bort på Tipp og Topp og la til: “Jeg har bedt julenissen også, og han håpet han fikk tid til å bli hos oss en liten stund.”
“Å, så moro,” ropte Tipp og Topp i kor. Men de ble nokså lange i ansiktet da Mikke sa: “Det er nok best at dere to legger dere. Julenissen liker ikke at småbarn er oppe så sent. Sett at han ble ergerlig for det og ikke ga dere noen presanger.”
Til det kunne jo ikke Tipp og Topp si noe. Men de var svært skuffet da de tasset opp for å legge seg. “Kanskje han ikke tror vi bor her engang,” sa Tipp til Topp.
“Vi kunne skrive et brev til ham,” foreslo Topp, og det syntes Tipp var en god idé. Og så fant de fram blyant og papir og skrev: “Stopp! Stopp! Tipp og Topp bor også her!”
Etterpå listet de seg stille ned til kjøkkentrappen og satte fast brevet på ytterdøren med tegnestifter. Så listet de seg opp igjen og la seg.

 

Tiden gikk, og Mikke tok til å skotte utålmodig på klokken. Han undret seg på hvorfor isen og kakene ikke kom. Til slutt ringte han til kakebutikken.
“Jeg sendte det bort, jeg,” sa han som eide forretningen.
“Men gutten kom tilbake med det. Han torde ikke ringe på, for det sto “Stopp” på døren, sa han. Derfor sendte jeg de gode sakene bort til en familie med mange barn som ikke hadde råd til å kjøpe noe juleknask. Og nå skal jeg stenge butikken, for jeg har ikke mer å selge.”

Det var ikke noe å gjøre ved det. Hverken Mikke eller Minni skjønte hvordan det hang sammen. Men da de gikk ut for å undersøke det, forsto de at det var Tipp og Topp som hadde skrevet til julenissen.
De kunne jo ikke bli sinte heller, de måtte tvertimot le litt av det begge to. Men det var jo leit at de ikke hadde noe å traktere gjestene med, og særlig var det ille fordi de ventet selve julenissen.

 

“Hva skal vi gjøre?” sa Minni nesten på gråten.
“Ingen verdens ting,” sa en hyggelig rungende stemme borte fra peisen, og der kom julenissen ned gjennom skorsteinen i rød lue og lang rød kappe.
Han hadde snøstjerner i det hvite skjegget, og øynene var blå og snille. Han humret og lo inne i skjegget da Minni fortalte om guttenes brev. Og så sa han: “Det var riktig bra de satte den lappen på døren, så fikk de stakkars fattige barna litt godt også. Og det var bra av en annen grunn også. Dere skjønner, jeg har med en svær iskake fra Vinterland. Det er nok til alle gjestene og vel så det. Men spis den før den smelter.” Dermed halte han fram en kjempestor eske med røde silkebånd om.
Akkurat da kom gjestene, så julenissen ble alene i
spisestuen en stund. Og det var akkurat det han gjerne ville. Han tok opp en hel haug med presanger fra sekken sin, og stablet dem rundt juletreet. Og til slutt stablet han opp to ekstra høye hauger, en til Tipp og en til Topp. Og oppå hver haug la han en plakat med navnet deres på.

 

Han var akkurat ferdig da Mikke kom inn med den flotte iskaken på et stort brett, og etter ham fulgte alle gjestene.
“Det må jeg si var en overraskelse, herr julenisse,”
sa Langbein, som kom like bak Mikke. “Maken til flott iskake har jeg aldri sett.”
Julenissen lo. Men så er den fra Vinterland også, og der burde de jo være is-eksperter. Jeg håper den smaker. Gledelig jul, alle sammen, og gi Tipp og Topp en ekstra hilsen fra meg. Jeg syns forresten de kunne få lov til å komme ned og smake på kaken,” sa han idet han forsvant opp i skorsteinen.
Og det trengte ikke Mikke og Minni be dem to ganger om.

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag