Andebypostens utskremte reporter Tuppen Bak intervjuet nyllig Arild Midthun på bokmessen i Sverige.

Hvordan startet du med tegneserier?
De første stripene jeg lagde var for avisen Bergens Tidene i Norge. Jeg har vokst opp sammen med Tormod Løkling, som nå er redaktør for Pondus og skriver manus for Donald Duck & Co. Vi er 48 år nå, det betyr at vi har laget tegneserier sammen i over 40 år nå! Før lagde vi tegneserier før vi begynte på skolen. Han skrev manus og jeg tegnet en stripe som gikk et halvår i Bergens tidene da vi var sånn 12-13 år.

Hvis jeg ikke fikk sove om kvelden – og dette er noe jeg trodde alle gjorde – lå jeg i sengen og gjenfortalte hele historier for meg selv, bilde for bilde. Det har jeg gjort fra veldig ung alder. Og om jeg er på kino eller noen forteller noe, så sitter det, akkurat som en hel film. Fra jeg begynte å lage tegneserier profesjonelt, fra jeg var 16-17 år, har det alltid vært slik at jeg går inn i en historie og har hele historien som en film. Og jeg kan spole frem og tilbake og være regissør og gå inn og endre på ting. Så jeg blir ekstremt frustrert hvis et univers ikke fungerer, for å si det sånn.

Når begynte du å tegne Donald?
I 2003 spurte Egmont meg: ”Hvem er den beste andemannen i Norge?” Jeg sa at det er Tormod Løkling, men dessverre er han Pondus-redaktør. Men de fikk ham til å bli Donald-redaktør i 2-3 år. I løpet av disse årene funderte man på Egmont: ”Hadde det ikke vært kult å få en norsk Donald-tegner?” Og de spurte om jeg kunne tenke meg det. Og det første jeg tenkte var: ”Jammen, jeg har jo aldri tegnet Donald Duck.”
Så jeg begynte å lage andeserier fordi det ville blir morsomt å gjøre det sammen med Tormod! Tormod kunne sin Carl Barks og jeg var kjempe begeistret for Don Rosa. Men jeg hadde gått glipp av mye av det. Jeg hadde gått glipp av alt fra sent 70-tall til år 2000. Men jeg kan naturligvis min Carl Barks! Det var en del av oppveksten min.

Tormod og jeg utviklet Tordenskjold-serien, der vi lot Fetter Anton være Tordenskjold under den store nordiske krigen. Og det ble en lang, lang fortelling i 3 deler.

Men det var begynnelsen, da var jeg "on the duck track".

Beskriv prosessen ved å lage en Donald-historie!

En av forfatterne skriver et manus som sendes til meg. Og så tolker jeg manuskriptet, det vil si jeg ser det for meg. Det er virkelig det mest spennende som finns.

Det finnes to ting som er helt magiske: Man kan få barn og man kan utvikle en historie. Det er få ting som er som å få barn, for fra ingenting kommer noe som lever! Magisk er et altfor fattig ord. Det er jo helt guddommelig. Og når en tegning har blitt til på mitt tegnebord lever den sitt eget liv. Det er akkurat som med mine 2 barn. Det er en så utrolig bra følelse å vite at de lever sine egne liv. Våre historier lever også sine egne liv. Så lenge de leses, så lever de. Å treffe de som har lest våre historier, ansikt til ansikt, er helt fantastisk.

Når jeg får et manus bearbeider jeg alt. Så når vel hele historien er grovt skisset opp går den frem og tilbake innenfor gruppen. Når vi er fornøyde sender vi den til redaktøren, som kommer med sine synspunkter. Når alle er enige, først da begynner tegnejobben. DA kan jeg forsøke å lage fine tegninger. Da er det virkelig som å sjekke inn på Andeby Plaza! Da er jeg inne i historien og tegner og tegner. Så det er en kreativ trykkoker, men samtidig veldig nært samarbeid med redaktøren.

Nå har jeg en tegneserie som jeg tegner, på tegnebordet, også har vi én på skissestadiet og minst to andre på idéstadiet. Og det her er virkelig det livet jeg har ønsket meg. Jeg trives kjempegodt.

Hvor raskt går det, hvor mange sider lager du per år?
Cirka 100-150 sider i året.

En medlem på KalleAnka.se lurer på hvor mange tegneserier du har laget?
Det vet jeg ikke. Hvor mange Donald-historier? Det fikk jeg et spørsmål om for ikke så lenge siden og da svarte jeg nok ca. 50, tror jeg. Men det husker jeg ikke. Det er helt umulig å svare på.

Et annet medlem spør: “ Hvem synes du er beste av Don Rosa og Carl Barks og hvem synes du er best av deg selv og Marco Rota?
Jeg må være ærlig og si at det er jo Carl Barks som har skapt hele Andeby. Men jeg har en enorm respekt for Don Rosa. Han er spesielt en god historieforteller. Med den fantasien og det enorme overskuddet. Så jeg liker virkelig Don Rosas historier. Og Marco Rota er en fantastisk tegner, så jeg liker selvsagt ham. Jeg har truffet Marco Rota flere ganger, han er fantastisk hyggelig og intelligent.

En snygg serieruta av Marco Rota En snygg serieruta av Marco Rota

Jobber du heltid med Donald Duck nå?

Hehe, jeg kunne jobbet døgnet rundt med Donald Duck. Men det er alltid noe annet å gjøre. Rett før jeg satte med på toget for å reise ned hit til bokmessen i Gøteborg gjorde jeg en tegning for Aftenposten om budsjettet for 2012 for Oslo Kommune.

Det er en ting jeg bare må si. Mine arbeidsdager strekker seg fra minst klokken seks om morgenen til tolv-ett om natten. Hver dag. Og det kommer inn epost fra fans hver dag. Når min dårlige samvittighet blir tilstrekkelig tung prøver jeg å begynne øverst i haugen, med dem som har ventet lengst. Ellers så sender jeg en gruppemail med en forklaring om at de ikke er glemt, jeg tenker på alle, men jeg rekker det bare ikke.

Hvis jeg bruker en time på å lage en tegning til noen, så er det en time borte fra tegnebordet der jeg kanskje kunne laget en rute til i en serie. Så jeg vil virkelig svare på de her fantastisk trivelige, hyggelige mailene, jeg synes virkelig det er trist, men jeg rekker det ikke.

Selve tegningen, hvor lang tid tar det? Hvor lang tid pleier det å ta å tegne for eksempel en historie på 15 sider?

Bra spørsmål. Det tar meg ca. en halv måned. Vi har jo mange historier på gang samtidig, men så, når jeg endelig kan sette meg ned og lege originalsidene, tar det ca. én dag å lage én side.

Hvem er din favorittfigur i Andeby?

I Andeby er det Donald Duck. Det er fordi han har de dårligste personlighetstrekkene. Mikke Mus, han er jo en mønsterelev, han har alle de gode egenskapene. Men Donald Duck alle de dårlige. Han lærer aldri av sine feil. Og om Donald Duck kommer springene og slår nebbet i veggen så gjør det vondt. Mens om Daffy Duck eller noen annen gjør det, kan de springe gjennom veggen, eller Per Ulv som faller ned i Grand Canyon gang på gang. Men vi føler med Donald Duck, for han er en veldig, veldig liten and, i en veldig, veldig stor verden. Så absolutt Donald Duck.

Det er når det gjelder Andeby. Men når det dreier seg om hele universet til endene er det Magica fra Tryll som er den mest interessante personen. For hun har et så klart formål, hun har en klar årsak for at hun gjør som hun gjør. Hun har en retning og en styrke og intelligens. Og det er alltid interessant med slike fortellinger. Også er hun fantastisk å tegne.

Takk for samtalen! God tur tilbake til Norge!
Reporter: Tuppen Bak

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!