De fleste har lært noe av Donald, og de norske kjendisene er intet unntak. Her forteller 3 kjente norske personligheter om hva DE har lært av Donald.

Her kan du lese del 1. og del 2.

Illustrasjoner: Arild Midthun

Ådne Søndrål er tidligere skøyteløper med OL-gull fra 1998 og fire Verdensmesterskap-gull. Har nylig startet et kjøpesenter i Vestby.

Jeg har lært mye av figuren Donalds ukuelige pågangsmot. At uansett hvor mye verden butter imot, og uansett hvor mye uflaks han har, så gir han aldri opp. Det er en veldig viktig egenskap, kanskje den viktigste egenskapen som finnes. Donald viser også en utrolig kreativitet. Uansett hvor mange ganger han går på trynet, finner han en ny løsning på hvordan han skal vinne Dolly, bli rik og berømt eller hva det måtte være.

Johan Harstad er forfatter fra Stavanger, blant annet kjent for romanene Hässelby og Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? Har vært husdikter på Nationaltheateret. Han spiller også i en liten håndfull band og jobber mye med grafisk utforming, lyd, foto og generelt visvas.

Jeg kommer ikke forbi tanken om at disse fortellingene må ha vært viktige også rent utdannelsesmessig for meg som forfatter. Ikke fordi de stort sett er bygget opp etter beste aristoteliske fortellingsmodeller, men fordi de er så fulle av fantasi, av rekvisitter, detaljer, fordi de er så oversiktlige og klare, fordi de simpelthen er gode fortellinger.

Dessuten har Donald Duck-universet benyttet seg flittig av kulturell intertekstualitet, det være seg omskrivingen av kjente personers navn, enten det er Tor Dreyerdahl eller John Kliss eller hva de nå heter alle sammen, eller rene pastisjer, som Disney-varianten av Krig og Fred, Don Quijote osv, osv. For min del har disse inngangene vært gull verdt. Den dag i dag kan jeg eksempelvis se krystallklart for meg hvordan Ole, Dole og Doffen løper over hustak i Paris i den alternative varianten av Hugos De elendige. Disneyfiseringen av verdenslitteraturen fungerte som en inngang til litteratur jeg ellers ikke ville blitt kjent med på ti år. Da professor Ditt eller Datt foreleste om Tolstoj og Dostojevskij og russisk litteratur på grunnfag i litteraturvitenskap, satt jeg og så for meg ender i de fleste rollene. En bisarr opplevelse, men like fullt nyttig.

Helene Uri er forfatter, språkviter og styremedlem i Språkrådet. Hun har skrevet fagbøker, romaner og barne- og ungdomsbøker, og er i disse dager aktuell med romanen Kjerringer.

Jeg lærte en mengde geografiske navn (Andesfjellene, Gobiørkenen, Sargassohavet (det siste var fra Hakkespettboken – med den vidunderlige historien om mysteriet med ålene), noen av dem er vel lettere omgjort ... (Det skjeve tårn i Pizza og sånn).
Jeg lærte om pyramidene og egypterne, husker jeg. Jeg tror også jeg hørte om Mona Lisa første gang i Donald; iallfall var det slik at da jeg som syttenåring første gang stod i Louvre og så henne, hadde jeg en Disney-versjon i hodet.

Jeg lærte stereotype forestillinger om andre nasjoner (alle franskmenn går med alpelue, stripete gensere og pariserloff under armen) – og det skal man ikke kimse av, for det er grunnlag for senere og egne nyanser. Og jeg tror faktisk ikke det er helt galt å si at jeg lærte å lese av Donald. Jeg trente iallfall opp leseevnen ved at jeg kastet meg over bladet hver tirsdag – ukens høydepunkt (i tillegg til Barnetimen på radio lørdag klokken fem). Og noe jeg ser nå i ettertid, men som det er vanskelig å gi konkrete eksempler på: Jeg utvidet ordforrådet mitt. Jeg lærte rett og slett drøssevis av ord.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!