Et ærlig, høyst personlig hjem

Det er noen hus man kommer inn i hvor man blir stående og bare se seg rundt. Der det er så mange inntrykk at hjernen trenger tid for å ta inn alt.

Hjemmet til Ellen Hageman, eller "forklefeministen", er slik. Ellen er presten som har valgt å være hjemme med fire barn og å gå i forkle i ett år, som en politisk performance for å hylle kvinners ubetalte omsorgsarbeid.

Gamle orgelpiper gjerder inn deler av hagen, som blant annet rommer et utebadekar, en gammel Jøtul-ovn med en Buddha-figur inni og blå bildekk som fungerer som blomsterpotter. Orgelpipene fikk Ellen og mannen Bruno fra en kirke der Bruno jobbet som organist. Nå står de gamle pipene opp ned, gravd ned i jorden, festet til nettinggjerdet med ståltråd. Resten av gjerdet er knall blått, som et forvarsel på hva som venter på innsiden av huset.

Ikke redd for farger

- Du er ikke redd for farger, er spørsmålet folk gjerne stiller når de kommer inn hos Ellen.

Da svarer hun at det er nok av andre ting å være redd for, farger er ikke farlig.

I 2009 kjøpte familien trehuset fra 1937 i Gvarv i Telemark. De har malt så å si alle vegger, som i spisestuen:

- Den var caffe latte-aktig. Og gulvet mar mørkebrunt. Dét var jo litt spesielt, sier Ellen.

Nå er gulvet i spisestuen gulgrønt og veggene rosa. I stuen innenfor er veggene blå og gulvet dekket av tepper i ulike farger og mønstre, for å skjule linoleumen under. Stolene rundt bordet er ulike, og absolutt alle vinduene har forskjellige gardiner: Lilla med 60-tallsmønster, grønne, røde blomstrete (som egentlig er en duk), og på kjøkkenet: Hvite, noen med bølgete kapper nederst. Det gardinene har til felles med nesten alt ellers i interiøret, er at de ikke er nye. Ellen og Bruno har arvet, fått og gjort loppemarked-funn. Når en familie på seks skal leve av én organist-lønn, blir det ikke mye til overs til et nyoppusset, moderne hjem. Så er det også noe av det siste Ellen kunne tenke seg. Hun trives med at huset er gammelt.

- Jeg liker at det er skeivt og knirkete og at det er mange små rom, ikke åpne løsninger, sier hun.

- Bland vilt og hemningsløst

Overalt henger bilder og malerier. Hver dør har flere farger, og ingen dør er lik. Noen småvegger er tapetsert, og hun har klippet til ulike tapettyper på skapdørene på kjøkkenet: Her er små blomster, store blomster, rosa, gult og grønt om hverandre. Grønne klistremerker på de hvite kjøkkenflisene.

- Hvis du prøver å kombinere to eller tre farger eller mønstre, er det vanskelig. Men hvis du prøver å kombinere ti, går det ganske bra. Bare gyv løs, bland vilt og hemningsløst, så blir det en eller annen merkelig helhet av det, mener hun.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Noen steder har hun laget et lappeteppe av ulike tapettyper og lakket over med gulvlakk.

Bli med på tur i det elleville huset her: </p> </div>

Stolt av kona

Oppe i andre etasje sitter ektemannen Bruno på soverommet, der foreldrene trekker seg tilbake ved behov. Her står to ærverdige stoler fra 30-tallet foran en peis de har fått installert. To hyller er fulle av tapetprøver. I taket henger en gammel lysekroneliknende lampe med pærer i rødt, blått, grønt og gult. Gulvet er knall grønt, veggene mørkerosa, på grensen til lilla. Det var Bruno som valgte veggfargen blant ferdigblandete farger som andre hadde valgt bort. Han liker å bo i et fargerikt hus.

- Jeg synes det er flott. Farger gjør godt, de gir mye glede, sier han.

Ellen har ideene og gjør jobben, mens Bruno har vetorett.

- Ellen har nok mest meninger. Jeg synes det er flott at hun utfolder seg, og er stolt over at hun lager et personlig hjem, sier ektemannen.

Alt trenger ikke være så fint

Før vi kom, ba vi Ellen om å rydde, for å få noen rene flater. Hun dro på det, gikk med på å fjerne skitne kopper, men ga streng beskjed om ikke å flytte på ting eller style rom. Det var ikke et glansbilde som skulle vises frem, men hverdagen.

- Det er en del av hele prosjektet mitt, både som menneske og forkleaksjonist: Å være ærlig. Ting skal være som de er. Alt trenger ikke være så fint. Jeg er allergisk mot alt som lukter av fasade, sier hun.

Hun tror interiørblader påvirker kvinner til å tenke at alt skal være perfekt.

- Det er noe komisk i at alt skal passe og være sånn eller sånn. Når så mange mennesker har det så likt, må det gjenspeile en slags angst for ikke å skille oss ut.

- Hvorfor er ærlighet så viktig?