Sementfabrikken ble bolig

At det er in med industri i interiøret trenger man ikke lete lenge for å forstå.

Blogger, interiørblader og nips naps butikker er fylt til randen med røffe jernmøbler, grove naturtekstiler og overdimensjonerte gamle fabrikklamper.

Det skal være så rått og røft som mulig, så da er det kanskje ikke så rart at mange gamle fabrikklokaler verden over har fått nye liv som røffe og tidsriktige boliger.

Det er mange som kaster seg på treden om å lage hus av noe som absolutt ikke var tenkt som bolig, men om vi skal tro nettstedet Freshome er dette ikke nødvendigvis noe nytt.

Sementfabrikk

Allerede i 1973 kjøpte den berømte spanske arkitekten Ricardo Bofill en nedlagt sementfabrikk i utkanten av Barcelona og gikk igang med å gjørde denne kolossen av en bygning om til noe som skulle kunne inneholde både hjem og arbeidssted.

Fabrikken, som hadde vært ute av drift i årevis og var i delvis ruiner, var på enorme 3100 kvadratmeter og besto av over 30 siloer, underjordiske tunellsystemer og svære maskinrom.

For Bofill begynte renoveringen med å avgjøre hvordan han skulle fordele fabrikken til de formål han trengte; bolig, gjesterom, studio og galleri, som på en mest mulig naturlig og estetisk måte skulle knyttes sammen.

Hele prosessen med å renovere den gamle fabrikken tok litt i overkant av to år, og arkitektens nye hjem stod ferdig i 1975.

Rev ned og bygget opp

I løpet av renoveringen ble deler av sementfabrikken revet, før så å gjennoppstå i ny og mer praktisk form.

Åtte siloer av de originalt 30 som var der ble stående, og strukturer og deler av det gamle bygget som tidligere hadde vært skjult fikk komme frem.

På utsiden fikk landskapet utenfor fabrikken bli totalt transformert ved hjelp av store planter og trær, som eucalyptus, palmer, oliventrær og sypresser.

Surrealistisk

For den anerkjente arkitekten ble utfordringen å skape et moderne og praktsik inntrykk av rom og plass i et gammelt bygg - som i utgangspunktet ikke var ment til å skulle kunne fungere som bolig.

I tillegg ønsket Bofill å inkorporere noen av elementene fra den originale bygningen inn i det nye "huset".

- De surrealistiske elementene talte til meg, forteller arkitekten til design- og arkitekturnettstedet Yatzer.

- Flere steder beholdt jeg disse merkelige strukturene; trapper som ikke leder noe sted, store maskindeler som henger i taket, men nå i de nye omgivelsene fremstår de nærmest som stykker kunst.

De tre hovedelementene i den gamle sementfabrikken er "katedralen", det som opprinnelig var det største bygget med svært høy takhøyde, og så hagen og siloene.

Både i eksteriøret og interiøret forsøkte arkitekten å inkorporere arkitekturhistoriske elementer i form av dører, vinduer og trapper som alle både fremstår som både moderne, men også med hint tilbake til byggets originale bruksområde.

Moderne og maskulint

Interiøret i den omgjorte fabrikken er holdt relativt enkelt, uten for mange elementer som får lov til å forstyrre.

Det som er av moderne møbler og innslag er enkelt i uttrykket og virker tilsynelatende tilfeldig og naturlig der et er plassert.

Hvite tekstiler og sofaer i brunt skinn, store gulvtepper i monokromatsike toner; det er en stram enkelthet over innredningen i Ricardo Bofills hjem.

Arkitekten, som har bodd i sementfabrikken siden renovasjonen stod ferdig, har også både sitt kontor, arbeidsstudio og galleri i bygget.

Et langbord sørger for at møtevirksomhet kan finne sted, og kunst i mange varianter smykker veggene.

Andre rom i bygget inkluderer gjesterom, et labratorium hvor arkitektoniske modeller bygges og settes sammen, et bibliotek, hjemmekino og så "katedralen", hvor utstillinger, forelesninger, konserter og andre kulturelle innslag jevnlig arrangeres.