Hytte i Trøndelag
Hit maser barna om å få reise
Til tross for at det hverken er internett eller mobildekning.
Mange av oss drømmer om en ferie der vi er totalt frakoblet fra hverdagens tjas og mas.
Det har nesten blitt luksus å måtte bære vann, fyre i peisen og ikke ha mulighet til å sjekke mailen.
En del mener også at barn har godt av å måtte legge fra seg mobilen en gang iblant. Det er faktisk ikke så dumt å måtte kjede seg, påpeker noen.
Men kjede seg er ikke et alternativ for barna som ferierer på Nordøyan, helt nord i Trøndelag. Magasinet Lev Landling har besøkt øya.
HVA: Gammelt trehus fra 1916 som er gjort om fra væreierbolig til feriebolig.
HVOR: Nordøyan i Vikna kommune, Nord-Trøndelag.
PLANER FREMOVER: Den gule stuen skal tilbakeføres med tidsriktig tapet for husets byggeår. Loftet skal totalrenoveres. Flere av husene på Nordøyan skal settes i bedre stand innvendig.
Tar i et tak
Etter overfarten fra fastlandet, er det med saltsmak på leppene og frisk vind i håret. På vei ut med båt skimter man et og annet hus på enslige holmer ytterst i synsranden.
Husene står som vitnesbyrd om hvordan livet må ha vært her ute. Tanken gjør oss ydmyke.
Tidene har endret seg, og selv om det er lenge siden Nordøyans glansdager råder det igjen stor optimisme på den lille øya. Gjertrud Valø er blant de som har brettet opp ermene og tatt i et tak.
Hun holder hus i Gamle Grand som den gamle bestyrerboligen kalles på folkemunne. Huset ligger lunt til mot en liten bergvegg. Smart nok, for her ute kan det være kort mellom storm og stille.
Valø er engasjert i livet på det gamle fiskeværet, og er også ofte å finne bak disken i gamlebutikken på kaia.
Tradisjonsrikt
For folket i det gamle fiskeværet Nordøyan er det viktig å vise sin kjærlighet til stedet.
- Det første jeg gjør er å heise opp vimpelen i flaggstanga og slå opp butikkdøra på vidt gap. Slik viser vi at det er folk på øya og at folk som kommer hit skal føle seg velkommen!
Valø plukker med seg litt markblomster på vei opp til det hvitmalte huset, og setter seg på den værbitte steintrappa.
Her ute starter gjerne dagen med morgenkaffen som kokes på den gamle ovnen på kjøkkenet. Et gammelt sort-hvitt bilde avslører at det har folk gjort før henne.
En tanke som varmer i tillegg til kaffen. Hennes far introduserte henne for Nordøyan da han ble med i aksjelaget som eier bygningene i været.
Møbler fra gamle tider
Rett inn fra trappa kommer vi inn i kjøkkenet via et lite vindfang.
- Jeg er veldig glad i kjøkkenbenken med vinduet over, det er så lyst og fint. Det blå spiskammeret minner meg om besteforeldrene mine, og faktisk så er det et praktisk rom, forteller Valø mens hun setter over kaffekjelen.
For henne er spiskammeret noe hun husker fra barndommen. Å ta det i bruk vekker gode minner.
Rommene i trehuset er behagelige å være i. Duse farger virker avslappende på oss. De visste hva de gjorde i før i tiden også. Stua derimot er malt langt senere, og den skarpe gulfargen finner Valø litt voldsom.
Damene på øya har engasjert seg i å finne en tidsriktig tapet. Valø avslører leende at diskusjonen går ivrig for seg.
- Atmosfæren på kjøkkenet er spesiell, så det har virkelig blitt et samlingssted. Her føler vi at vi reiser tilbake i tid, sier Valø, som er spesielt begeistret for den gamle vedkomfyren.
- Tenk at de brukte denne ovnen til full matlaging!
I ovnen som hun for det meste bruker til oppvarming og til kaffekoking, ble det blant annet bakt brød i mange år. I likhet med ovnen er de aller fleste møblene i huset gamle.
Riktignok tar Valø seg i å savne innlagt vann, men det handler jo bare om litt planlegging, konstaterer hun. Som kvinnene før henne bærer hun vannet inn over dørstokken.
God, gammeldags dugnadsånd
Før folket med aner fra Nordøyan slo seg sammen i et aksjelag, sto husene og forfalt. Det skar mange i hjertet. Nå derimot formelig skinner det av husene utvendig. Husene eies av alle, og disponeres etter avtale.
På sikt vil tilreisende ha mulighet til å losjere i denne herlige nostalgien. Fortsatt gjenstår en del oppgradering. Tiden tas til hjelp, og riksantikvaren er med på laget. Den autentiske sjarmen skal leve videre.
- Alt som skjer her ute er dugnadsbasert, og alle på eiersiden er blitt en sammensveiset gjeng, forteller Valø, som ofte er å finne bak disken i den gamle butikken. Her serverer hun tidvis hjemmelaget fiskekake på gaffel.
Barna maser om å dra hit
Sanking av måseegg er en tradisjon som holdes i hevd. Barna Sunniva og Ola på elleve og tolv år blir gjerne med, de stortrives ute på Nordøyan.
Til tross for, eller kanskje på grunn av, at det er dårlig med internett-tilgang og mobildekning ute i havgapet. Barna begynner å mase etter å komme seg ut over så snart vinteren har sluppet det verste grepet om øyriket.
- De lærer seg godt sjøvett, fisker og setter krabbeteiner. Eller bare kjører med båt. På turene ut hit utforsker hele familien øya. Her er det alltid noe å gjøre noe. Eggplukking er stor stas. Vi kjeder oss aldri!
Et yrende fugleliv gir god gjødsel til den forblåste øya. Sommerstid blomstrer det i heiene, og barna sørger for at det alltid står friske markblomster fremme.
Loftet er barnas domene, de elsker å stue seg sammen ovenpå med venner. De formelig flyr opp den stupbratte trappen som kan minne om en bønnestengel. Loftet ligger rett over kjøkkenet, og får gratis varme fra kjøkkenets vedovn. I slike stunder legger barna madrasser utover loftgulvet og forvandler rommet til en lun hule.
Respekt for havet
Lyden fra storhavet når inn gjennom åpne vindu, og det å lytte til naturen før natten omslutter tanker og sinn er for meditasjon å regne, i bøtter og spann.
- Det svære havet rundt oss har vi stor respekt for. Å være så tett på naturkreftene gjør noe med oss. Etter at fiskemottaket ble lagt ned i 2010 ønsker vi å fortsette med å holde liv i øya. Turister er hjertelig velkommen, sier Gjertrud og slår ut med armene.
Hun vil så gjerne at andre også skal få oppleve det som for Nordøyan-folket er det reneste paradis.
Her hvor landet slutter gløder himmelen i havet idet solen så vidt forsvinner i horisonten før den kommer opp igjen. Ingen har vel lyst til å legge seg når lyset spiller opp en slik forestilling.
For store som små har jo så mye annet å ta seg til enn å sove bort sommernatten på Nordøyan.
- Når vi ser solen gå ned i havet kjennes ut som vi er de eneste som finnes i verden akkurat da.
Nordøyans historie
Nordøyan ansees som så autentisk at Riksantikvaren vedtok en fredning av 11 av bygningene i 1996. Nordøyan fyr ble fredet i 1999. Nordøyan er et av de eldste fiskeværene i området.
Nedtegninger viser til at her har det vært folk siden 1521. Vi kan anta at folk har trukket ut lenge før det. Havnen ble brukt av fiskere særlig i vinterhalvåret, og så mange som 1400 – 1500 fiskere og oppkjøpere hadde tilhold i Nordøyan.
Man kan bare forestille seg det yrende folkelivet.
Øyværet betegnes som et egg- og dunvær. Årlig høstes det av naturgitte goder.
Mange av bygningene og rorbuene som sto her er revet, flyttet eller har bukket under for vær og vind. Å flytte med seg husene var vanlig før. På øya sørger fortsatt en stasjonær motor for lys og strøm.
En tragisk ulykke som satte Nordøyan på kartet høsten 1962 da hurtigruteskipet Sanct Svithun gikk ned. 44 mennesker omkom. Området rundt Nordøyan og Vikna har vært åsted for mange forlis og ulykker.
I seilskutetiden strandet flere skuter her ute. Flere av de overlevende som kom seg i land sørget for nytt blod til fiskerfamiliene. At det renner både spansk og portugisisk blod i årene på en del viknaværinger er hevet over enhver tvil.
Kirkebøkene bekrefter dette med inskripsjoner som Porto eller Spanjol på oppgitte fedre.
Denne saken ble første gang publisert 08/09 2015, og sist oppdatert 28/04 2017.