I glassets tjeneste

- Glasset skal ikke tvinges, det skal lokkes fram. En skal samarbeide med materialet, ikke øve vold mot det, sa Willy Johansson om stoffet han viet sitt kunstneriske liv til.

Ydmykheten stammer fra hans unike tekniske innsikt i glassets natur. I likhet med andre glassdesignere var han avhengig av dyktige glassblåsere og kommunikasjonen med dem. Men han hadde en fordel: Glasshåndverk gikk i slekten, og han var selv oppvokst i en glasshytte. Leken med glassklumpene fra farens arbeidsdag ble snart avløst av en kalkulert tilnærming, men fortryllelsen slapp aldri taket.

- Intet materiale er så interessant å arbeide med, så levende, og intet materiale bygger på så mange spenningsmomenter og overraskelser, fastslo Johansson.

Like sterk som hans fascinasjon for glasset var hans respekt for materialets karakter, dets muligheter og begrensninger. Hans meninger om hvordan glasset skulle behandles antar moralske dimensjoner:

- Man må lystre glassets egne lover, gjør man det, blir linjene myke, bøyde. Men slappe må de ikke bli, det må være spenstighet i buen. Det er galt når en form tvinges til å bli et uttrykk som er unaturlig for glasset, for eksempel skarpe, kantede former med spisse hjørner.

Usminket og naturlig

Willy Johanssons produksjon av bruksglass og kunstglass strekker seg over fire tiår, og hans portefølje er stor og variert. Han utforsket stadig nye metoder og lærte materialet bedre å kjenne. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, fortsatte han å legge bånd på sin formgivning og forholdt seg tro mot sitt selvpålagte imperativ. Hans fremste virkemiddel er selve glassgjenstandens form. I Johanssons univers er det liten plass for gravyr, innlagte mønstre eller metallgjenstander. Ingen vridde luftspiraler, psykedeliske fargekombinasjoner eller utsvevende former. Johansson valgte beherskelse fremfor krumspring, men opplevde dette neppe som en begrensning. Det skyldes kanskje glassets fremste egenskap:

- Malere opererer med to dimensjoner, billedhuggere med tre, vi glasskunstnere må beherske en fjerde. Det at glasset er transparent, skiller det fra alle andre materialer, konkluderte Johansson.

Nettopp fordi glasset er gjennomsiktig blir også gjenstandens indre form viktig. Johansson konsentrerte seg særlig om mellom den indre og ytre kontur, altså utsiden og innsiden av et objekt, for eksempel en vase. Spenningen mellom konturene ble utnyttet enten ved å la linjene følge hverandre eller kontrastere hverandre. Resultatet ble enkle, usminkede kunstglass som fremdyrket lysets brytninger og refleksenes spill.

Glass til folket

På grunn av sin holdning til materialet og produktenes estetiske utforming er Johansson den viktigste eksponenten for klassisk norsk glasskunst. Han hører også til blant Norges fremste representanter for retningen som på 50-tallet ble døpt Scandinavian Design. Hans formgivning er ikke bare diktert av lydigheten for glassets lovmessigheter, men av ønsket om å følge brukskunstbevegelsens motto «vakrere hverdagsvarer». Av hensyn til salgbarhet, rasjonell produksjon og de mange arbeidsplassene han var indirekte ansvarlig for, firte han jevnlig på sine kunstneriske krav. Kunstglassene var riktignok aldri motivert av et sosialt program, men hans mange serviser er formgitt nettopp for fest og hverdag i de tusen hjem. Willy Johanssons design har vært bærebjelken i Hadeland Glassverk i flere tiår, og glassenes publikumsappell sørger for at det fremdeles blir blåst liv i mange av hans klassikere.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Kilder: Steen, Albert, Willy Johansson og Hadeland Glassverk, Oslo 1984, Reigstad, Bjørn Erik, Willy Johansson Kunstglasset 1947-67, UiO 1995, tidligere årganger av Bonytt.

Denne saken ble første gang publisert 26/03 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.