Reiser 1060 kilometer for å komme til hytta

Når Liv-Kari kjø­rer i land på fer­ge­leiet, har hun en lang tur bak seg. Rei­sen star­ter hjemme i Drø­bak. Hyt­te­tur er for henne og man­nen Egil sy­no­nymt med lang­tur. Når de først an­kom­mer hennes barndomstrakter, blir de gjerne så lenge de kan.

Den lune, ko­se­li­ge hyt­te­idyl­len er ikke nødvendigvis det pa­ret sø­ker når de først er der. For det er naturen og ute som er vik­tigst for de to.

Det enk­le, as­ke­tis­ke ut­tryk­ket i in­ter­iø­ret gjør at rom­me­ne i den moderne hytta fyl­les av na­tu­ren utenfor. Inne er det lite som kon­kur­re­rer med om­gi­vel­se­ne ute.

Leg­ger bort mo­bi­len

At ut­sik­ten da fyl­ler rom­me­ne gjennom sto­re vin­du­er, set­ter de eks­tra stor pris på. Slik kom­mer de tett på land­ska­pet hun bod­de i frem til hun var ti år. Fa­ren hennes bor fort­satt på Sle­ne­set, og fra ham har hun fått møb­ler som brin­ger frem min­ner om barn­doms­å­re­ne her ute i hav­ga­pet.

 – Er man først født på Helgeland, tror jeg alltid man vil leng­te tilbake, for det fin­nes ikke vak­re­re sted. Klok­ke­ne og mo­bil­te­le­fo­ne­ne leg­ges bort, så de ikke lenger sty­rer ti­den vår når vi til­brin­ger dy­re­bar tid her ute, for­tel­ler Liv-Kari.

Da de før­s­te gang for et par år si­den gikk forbi hyt­ta, som da var et bo­lig­hus, var de eni­ge. Skul­le de noen gang ha et sted på Sle­ne­set, måt­te det være noe som lig­net det­te.

– Ett år se­ne­re gjor­de vi oss kla­re til nok en tur oppover, og Egil sjek­ket tilfeldigvis net­tet for å se hva som var til salgs i området. Der lå hu­set! Vi av­tal­te vis­ning med en gang vi kom opp, og falt pladask. Etter en hef­tig bud­run­de, som fant sted fra top­pen av fjel­let Rød­øy­lø­va, var drøm­men om en hyt­te på Sle­ne­set i boks.

Ute vik­ti­ge­re enn inne

Si­den hyt­ta opp­rin­ne­lig ble byg­get som et hjem for andre, har det vært vik­tig for Liv-Kari å omgi seg med gam­le møb­ler med his­to­rie. Som gyn­ge­sto­len hun har fått etter sin far­mor.

– Først og fremst er vi opp­tatt av en­kel­het og funk­sjo­na­li­tet. Vi har prøvd å ta vare på det opp­rin­ne­li­ge ut­tryk­ket. Det sis­te de for­ri­ge ei­er­ne sa til oss da vi over­tok var; vær så snill, ikke heng opp gar­di­ner! Og det har vi fulgt opp – vi vil ikke ha gar­di­ner, selv om mange nok sy­nes det er litt mer­ke­lig med denne hyt­ta som alle kan se rett inn i. Gar­din­frie rom gir enda mer nær­het til den skif­ten­de na­tu­ren. Sol­ned­gan­ge­ne og rus­ke­væ­ret blir de aldri lei av.

– Ut­sik­ten fra kjøk­ke­net mot øya Lo­vund og hav­ga­pet gjør at jeg nes­ten får lyst til å vas­ke opp for hånd, for­tel­ler Liv-Kari med et smil.

Na­tur­tomt

Ute­om­rå­de­ne kre­ver ikke mye ved­li­ke­hold, og det pas­ser ei­er­ne godt, spe­si­elt fordi de bor et styk­ke unna. Så set­ter de også pris på at det­te er en na­tur­tomt. Det enes­te de i grun­nen må pas­se på er at det ikke gror helt igjen, slik at de be­hol­der ut­sik­ten.

Etter en god fro­kost pak­ker de ofte ka­jak­ke­ne for en dags­tur og ut­fors­ker øyer, hol­mer og skjær i nær­om­rå­det.

– Vi tar gjerne ut bå­ten også, og drar ut for å sik­re da­gens mid­dag. Vi går eller lø­per en tur med vårt fir­ben­te fa­mi­lie­med­lem. Og en eller

fle­re topp­tu­rer hø­rer med for at fe­ri­en skal være full­kom­men.