Dette er hevd

  • Hevd betyr erverv av en rettighet som baserer seg på årelang bruk.
  • For å kunne påberope seg hevd må bruken ha foregått i minst 20 år og være utøvd under det som kalles aktsom god tro; en troskyldighet uten den minste mistanke. Videre må bruken ha vært aktiv, jevnlig og eksklusiv. Den må ikke basere seg på velvillighet, såkalt tålt bruk.
  • Minstekravet på 20 år gjelder hevd på fast eiendom eller brukshevd som har karakter av å være nødvendig, for eksempel stien over naboens eiendom som eneste adkomst til hytta.
  • Hevd blir ofte stadfestet ved dom.
  • Hevd har flere kategorier. For hytteeiere vil det i hovedsak dreie seg om enten eiendomshevd eller brukshevd. Eiendomshevd oppstår når en eiendomsgrense er trukket feil og dette har resultert i urettmessig bruk av eiendomsstykket, slik at den egentlige eier nærmest er fortrengt. Brukshevd dreier seg om bruk av parkeringsplass, sti eller lignende, men uten at dette har ført til at rettmessig eier er fortrengt.

Hevd er ikke noe som bare oppstår fordi man har brukt en vei, parkeringsplass eller sti over mange år. Kravet til oppfyllelse inneholder langt flere momenter enn årelang bruk. Det dreier seg blant annet om aktsom god tro, og det handler om aktiv og jevn bruk.

Denne bruken må ha foregått i minimum 20 år, og så mye som 50 år dersom det dreier seg om ikke-nødvendig bruk.

Problemet

-Hmmm, skal han bygge bolighus? Det stenger jo for veien til hytta, snerret Kim Kamme. -Det kan han ikke!

Kamme hadde akkurat mottatt nabovarsel fra Bjørn Stork som han festet hyttetomt fra. Festekontrakten var inngått i 1963 og hadde følgende bestemmelser om adkomst: "Fester har rett til å opparbeide kjøreveg over gnr. 4, bnr. 1 fra riksvei 3 og frem til tomten."

Denne veien hadde Kamme aldri bygget, ettersom han i alle år benyttet Solveien, en gammel gårdsvei som gikk i utkanten av tunet til Storks gård. Kamme hadde også betalt et mindre beløp i året til å holde traseen i kjørbar stand. Stork hadde aldri reagert på kjøringen.

Kamme protesterte til kommunen på planene. Kommunen besvarte protesten med at forholdet i tilknytning til veien var å anse som et privatrettslig forhold som de ikke kunne ta stilling til. Dette måtte løses av partene selv, eventuelt med hjelp av domstolene.

Påstand om hevd

Da Kamme skulle åpne hytta i mai, hadde Bjørn Stork stengt Solveien med fire store steiner. Kim tok umiddelbart kontakt med Stork og det utviklet seg til et munnhuggeri uten resultat.

-Vi møtes i rettssalen, var det siste Kamme fikk sagt før han returnerte.

Tilbake på hytta tok han pennen fatt og skrev brev til Stork. Han viste til at han hadde benyttet Solveien som adkomst "i alle år", og at dette hadde skjedd siden han bygget hytta i 1964. Han viste også til sine årlige innbetalinger og vedlikeholdshjelp ellers. I tillegg påsto han seg å være i god tro, siden Stork aldri hadde protestert på kjøringen. Kamme mente derfor det ikke var særlig tvil om at han hadde hevdet rett til å bruke veien.

Men Stork avviste på det sterkeste at vilkårene for hevd var oppfylt, blant annet fordi det kun var av ren velvillighet han hadde tillatt kjøringen

Tålt bruk

Kamme på sin side var naturligvis ikke tilfreds med dette svaret. Han tok derfor kontakt med advokat Hans Grund, som leste nøye gjennom festekontrakten, og spesielt klausulen hvor det fremgikk at Kamme hadde rett til å opparbeide kjørevei.

Kamme begrunnet sin manglende veibygging med at Solveien allerede lå der, og at han derfor ikke trengte å bygge ny.

-Og jeg har kjørt der i over 20 år uten at Stork har protestert.

Basert på den informasjonen han hadde fått, utarbeidet Grund et brev til Stork. Etter tre dager kom svaret fra Storks advokat: "På vegne av min klient, Bjørn Stork, tilbakevises det at Deres klient har veirett på Solveien fra Tangnes og frem til fritidsbolig oppført på gnr. 4, bnr. 1, fnr. 3. Det vises til at det ikke forligger noen tinglyst veirett."

Det sto videre at vilkårene for hevd ikke var til stede, blant annet fordi kjøringen var å anse som såkalt "tålt bruk" fra Storks side. "At Stork ikke har grepet inn og protestert mot kjøringen, innebærer ikke at Deres klient har vært i god tro", skrev advokaten, som ytterligere utdypet momentet om god tro: "Når Kamme visste, eller burde visst at han benyttet en annen trasé enn den som er beskrevet i kontrakten, er ikke kravene til aktsom god tro oppfylt. Ved eventuell tvil kunne han meget enkelt ha henvendt seg til Stork, som ville opplyst om at kjøringen skjedde ut fra ren velvillighet."

"Uansett", avsluttet advokaten, "vil det være snakk om en hevdstid på 50 år, fordi adkomsten over Solveien ikke er nødvendig."

Frarådet søksmål

-Jeg vil råde deg til ikke å gå til søksmål, sa Grund til Kamme. -For Stork har ikke kjøringen representert noen særlig ulempe, han har derfor ikke hatt noen tydelig oppfordring til å gripe inn. Det er derfor mye som tyder på at retten vil være enig med Stork i at det foreligger "tålt bruk".

-Denne kontrakten er veldig tydelig og gir ikke særlig rom for misforståelser. Derfor burde du, selv om du mente du kjørte i god tro, tatt kontakt med Stork. Det er mulig at retten vil kunne kritisere ham for at han tok imot penger for små reparasjoner og vedlikehold, men dette er ikke nok til at Stork har gitt uttrykk for at det har vært snakk om en veirett.

Grund mente også at Storks advokat hadde et poeng når det gjaldt kravet til hevdstid. - Det heter nemlig i hevdsloven at når det er snakk om hevd av rettigheter som ikke er nødvendige, er hevdstiden 50 år, og ikke 20. For når du fikk rett til å opparbeide vei over Storks tomt fra riksveien, er jo ikke Solvegen nødvendig adkomst.

Kamme fulgte likevel ikke Grunds råd og gikk til søksmål mot Stork. Han tapte på alle punkter, og premissene var nesten identiske med Grunds vurdering.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!