Fra totalruin til prakthytte

Oppussing og renovering er blitt en folkesport blant nordmenn. Både kvinner og menn pusser opp hjemmene sine, for å skape drømmeboligen sin.

Da Else «Sprossa» Rønnevig nærmest snublet over den forfalne stølen hadde den gitt etter for natur­kreftene. Det var bare den standhaftige pipemuren som holdt igjen for at dette ikke kunne kalles en plankehaug.

Venner og kjente mente det var galskap

Ikke var den til salgs, om det var mulig å redde den var også usikkert. Her hadde forfallet kommet langt. Hun fikk oppsporet eieren, og sammen kom de til enighet om at hun skulle få bruke stølen i 10 år kostnadsfritt mot at hun satte den i stand.

- Jeg tok deretter bilder av herligheten og sendte det rundt til venner og bekjente. Jeg fikk mye respons, men ikke helt hva jeg hadde forventet. Har du ikke en fyrstikk, spurte noen, andre lot det skinne igjennom at det var galskap å begynne på noe sånt, forteller hun.

Ringvirkninger

Else hadde nettopp lest på en lapp som hang på stolper i området at Riksantikvaren ga støtte til bevaring av gamle støler i Valdres. Men å få denne stølen på rett kjøl ville nok kreve mer enn noen støttekroner. Her måtte hard fysisk egeninnsats til, solide kunnskaper om gamle byggeteknikker og vilje til å leve i ett med prosjektet.

Hun kjøpte seg en lavvo for å ha et sted å bo mens restaureringsprosjektet pågikk, søkte etter fagfolk og kontaktet Valdres Folkemuseum for å invitere til samarbeid om kurs. I Slidre kommune fikk hun hjelp til å skrive søknaden til Kulturminnefondet. Valdres natur og kulturpark og Oppland fylkeskommune var også positive. Dermed var tiltak Bjørkheimstølen en realitet.

Og folk kom, rundt 70 entusiastiske kursdeltagere tilbrakte deler av sommerferien på Bjørkheimstølen. Flere bedrifter sponset diverse materialer til prosjektet. Slidre Bygg & Prosjektering var hovedentreprenør i restaureringen. I tillegg meldte 30 frivillige seg på dugnad. Folk kom langveisfra og bodde i lavvoen.

Ingen snarveier

Sakte, men sikkert, ble stølen merket og plukket ned og alt ble nøye loggført. Laftekassa ble fraktet ned til Slidre og restaurert før den ble fraktet opp igjen til stølsvolden og plassert på den nye ringmuren. Så begynte den møysommelige jobben med å sette opp stølen som den sto i sine glansdager.

- Det var et eventyr. Folk koste seg og ble gjerne noen ekstra dager for å fullføre det de hadde begynt på. Vi hadde syv ulike kurs i bygningsteknikker. Vi lærte også å sette opp flere forskjellige typer gjerder.

Det tok en høst og to somre å få alt på plass. For mye måtte også gjenskapes. Materialer som var råtne eller borte ble erstattet av gjenbruk fra andre steder. En innvendig dør var intakt, men dekket av avskallet rosa, hvit, blå og grønn maling. Den ble sendt til en veterinær for full røntgen. Dette for å kunne se originalmønsteret under alle malingslagene. De fant en nydelig kobolt blåfarge med mønster og dermed kunne de male opp igjen døren slik den tidligere hadde vært.

En drøy million

Budsjettet for restaureringen var på drøyt en million kroner. Else har holdt på med restaurering i over 30 år, og har fått mange verdifulle erfaringer, blant annet i å finne ut hvor og hvordan man kan man søke om midler. Det finnes mange ulike støtteordninger til slike prosjekter, men de gir aldri mer enn rundt 45 prosent av hele kostnaden. I dette tilfellet måtte hun forplikte seg til selv å stå økonomisk ansvarlig om det gikk ut over budsjettet. - Det ble en overskridelse på rundt 180 000. Til å leve med, smiler hun.

I dag ryker det igjen fra pipa på Bjørkheimstølen. Inne er det lunt og varmt. Det innvendige taket fikk Else kjøpt av en fra dugnadsgjengen. Det kom med mange forskjellige fargevalører, og det lot hun være slik. I dag skaper det stemning på stølen, som har bevart filosofien om gjenbruk.