Generasjoner på hytta
I 168 år har det vært et ferieparadis på Buholmen
Nå er Mathilde og Sebastian sjette generasjon på hytta.
Hytta har gått i arv i flere generasjoner og barnebarna Sebastian og Mathilde er sjette generasjon som får nyte sommeridyllen på Buholmen. Bestemor Rigmor eier hytta, sammen med søsteren sin Jorun.
Det første Rigmor og Jorun gjør når de ankommer hytta, er å se til hyttehagen. Hvilke planter har overlevd? Hva må handles inn? Trengs mer gjødsel? Mer vann? Når dette er notert, setter de over kaffen. Ekte-fellene Pekka og Thor Arne spretter kanskje en øl. Endelig er de tilbake på Buholmen.
Allerede nå gruer de seg til å reise herfra. Igjen fables det om å bli på stedet året rundt. Mange har klart det før dem.
– Oldefar Christen Falk kom hit først, forteller Jorun. Han kom til Buholmen sammen med sine fire døtre. De kom roende fra Jomfruland og hadde vært leilendinger der. Etter at eiendommene der ute ble delt, var arbeidskraften til enkemann Christen Falk overflødig. Han måtte forlate den idylliske perlen i 1846. Hvordan han fant Buholmen, er det ingen som vet.
Glad i tømmerveggene
– Hovedhuset så vel ut som det låven gjør i dag. Døren er så lav at bare barnebarnet på 6 år kan passere uten å bøye nakken. I dag gjør låven nytte som uthus, og snart gjør det ikke nytte som det en gang.
Pekka er opprinnelig fra Finland, men har fått en sterk tilknytning til Buholmen. Tømmerveggene i husene her er noe av det kjæreste han vet. Nostalgiske tømmervegger i grå patina sender ham tilbake til Suonenjoki, til den sommeren det var hans jobb å slå hamp mellom tømmerstokkene. Både låve, bryggerhus og hovedhus er laftede bygninger, men de to hyttene er i dag kledd inn i okergul panel. Bare en meter eller to skiller dem fra hverandre.
Rigmors og Thor Arnes hytte var opprinnelig et bryggerhus. Her er det restaurert fra innerst til ytterst. En bakerovn opptok mye av plassen, den ble revet og steinen ble i stedet benyttet til peis. Over peisen henger i dag godt anvendte stekespader. Flere eiendeler vitner om et flittig øyfolk. Et strykejern krever kull som oppvarming, et munkejern krever vedkomfyr.
Premie for godt hagestell
Oldefar Falk arbeidet som los, i tillegg dyrket han gress på de små teigene. Døtrene sanket nyper, bær, grønnsaker, frukt og nøtter. Markens grøde tok de fire søstrene med seg i båten og rodde til Kragerø for å selge.
Datteren Marie ble på Buholmen, og hun stelte så godt med blomstene at hun fikk 2. premie og to sølvskjeer for godt hagestell i 1912. Men hun fikk ingen barn. Hjelp måtte hun likevel ha, og gårdsgutten Nils kom til stedet. Han tok vare på dyrene, slo gresset og bar høy. For slitet fikk han sove på blåkammerset, han fikk kost og losji, og kanskje også kjærlighet? Nils var eiendomsløs, og selv om Marie var langt fra adelig, var ekteskap en umulighet.
– Vi kalte ham for bestefar, minnes Jorun og skotter bort på bildet av en svært liten kar med buskete bart.
Er der halve året
De to søstrene har fulgt tradisjonen med å dyrke og stelle uteområdet på Buholmen. Men grønnsakhagen må nå vike for to små drivhus, Rigmor og Jorun skal sette opp ett hver.
Bedene må fortsatt passes, og det samme må det kjære snøballtreet deres, for ikke å glemme det gamle epletreet. Med det samme de er fornøyde, startes et nytt prosjekt. Dagene blir ikke lange nok, altfor raskt må de tilbake på jobb som hjemmehjelpere. Ikke lenge etter er de tilbake igjen. For liksom å holde litt orden på det hele, begynte Rigmor å sette kryss i kalenderen hver gang de ankom bryggerhuset sitt. Hun rister bare oppgitt på hodet. – Det ble aldri noe greie på det systemet.
– Vi er her sikkert halve året, forteller Jorun.
Denne saken ble første gang publisert 22/04 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.