40 år og like slapp

Året er 1968. Konvensjoner står under press, også i formgivermiljøet. Designertrioen Gatti, Paolini og Teodoro er blant dem som utfordrer møbelidealet der rasjonalitet og beherskelse er kategoriske plussord. Hvorfor skal alle lenestoler bestå av rygg, sete og fire bein? Deres svar er "Sacco", en utflytende pose fylt av tusenvis av små skumkuler.

I motsetning til flere av tidens formmessige krumspring, er Sacco mer enn et statement. Den er også et usedvanlig ergonomisk møbel. Aldri hadde en stol omsluttet kroppen på samme måte. At den er vanskelig å komme opp av skyldes ikke bare at det faktisk er strevsomt å reise seg fra en nesten liggende positur. Men hvorfor forbinder vi Sacco med 1980-tallets ungdomsrom?

Da den vestlandske møbelgiganten Ekornes på slutten av 80-tallet kjøpte svenske Ulfers fikk de også rettighetene til å produsere sittesekken under navnet Sacco.

Møbelet hadde en umiddelbar appell, og fylte snart de tusen hjem, og særlig barne- og ungdomsrommene. Sacco er imidlertid mer enn et åttitallsfenomen; salgstallene forteller at populariteten var like stor gjennom nittitallet med ca. 40 000 solgte Saccoer årlig.

De siste årene har nye variasjoner over den originale ideen om et mykt posemøbel gjort sitt inntog i trendbildet. Nye farger, materialer og former utfordrer den originale sittesekken, som selv er blitt en veletablert klassiker.