Det er ikke bare under husbygging at arkitekter utfordres av vanskelig terreng. Når det kommer til hoppbakker: Hva er egentlig god design?

Det er ikke utseendet på hoppbakken Arne Scheie pleier å være mest opptatt av. Men når han skal trekke frem noen favoritter, kommer fem bakker høyest opp på listen:

- Holmenkollen har fin arkitektur, beliggenhet og hele pakka, sier ekspertkommentatoren.

Høyt opp kommer også Bergisel i Innsbruck, Østerrike.

- Den må man nesten ta med, Bergisel har flott arena og stillas, med restaurant på toppen, det er noe annet enn de gamle naturbakkene hvor man kjørte gjennom skauen.

Så er det vanskelig å komme unna Heini-Klopfer-bakken i Oberstdorf, der han har kommentert 57 ganger for NRK.

- Jeg er nesten forelsket i Oberstdorf. Der har du god atmosfære og flott bakke, men det er mest fordi byen har satt sitt preg på meg, sier han.

Atmosfæren i Vikersund beskriver han som "fantastisk", selv om han ikke vil fremheve arkitekturen i bakken. Derimot er kommentatortårnet på Lillehammer et stort pluss.

- Der har fjernsynskommentatorene den beste plassen i verden. Noen steder sitter du på sletta, andre steder ser du ikke bakken. På Lillehammer har du fantastisk utsikt og god oversikt, sier han.

Han synes ikke det er morsommere å kommentere fra steder med spektakulære hoppbakker.

- Det som er viktig, er at bakkene fungerer for hopperne, sier han.

=

ARKITEKTENS TEGNING: Nye Holmenkollen på tegnebrettet. © FOTO: Julien de Smedt Arcitects

BERGISEL: Tegnet av den anerkjente arkitekten Zaha Hadid, har fra restauranten.=

BERGISEL: Tegnet av den anerkjente arkitekten Zaha Hadid, her fra restauranten. © FOTO: Harry Abfalterer

=

KLINGENTHAL: Elegant og lett konstruksjon på Klingenthal-bakken i Tyskland. © FOTO: VSC Klingenthal

=

KALMATHY: Denne bakken i Kazakhstan er kanskje ikke en arkitektonisk perle, men når likevel høyt opp på bakkerådgiver Torgeir Nordbys liste. © FOTO: Schertel Architecture Germany

Sotsji-bakken ikke med

Torgeir Nordby har vært rådgiver på hoppbakken i Sotsji, samt på Holmenkollen, Lillehammer, Midtstubakken, under OL i Vancouver og nå i Falun. Hans funksjon er å ivareta den sportslige biten,at bakken er funksjonell for hopperne: At trappene kommer der de bør, at trenere, dommere, jury og andre som har funksjoner i bakken får tilfredsstillende arbeidsforhold, med andre ord alt det Internasjonale Skiforbundet (FIS) krever av et konkurranseanlegg på øverste nivå. Siden 1973 har sivilingeniøren vært bakkerådgiver for Norges Skiforbund, og ramser raskt opp bakkene han mener er de fineste i verden:

- Klingenthal i Tyskland er en bakke med flott design, den er enkel og har en elegant og lett stålkonstruksjon som er tiltalende.

Okurayama-bakken i Saporo:

- Et flott stykke arbeid med stål og betong.

Bergiselbakken, der arkitektkonkurransen ble vunnet av den anerkjente, iranskfødte arkitekten Zaha Hadid, som ønsket et modernistisk utformet tårn.

- Personlig synes jeg likevel andre hoppbakker er penere, at den er litt for tung med restaurantbygg på toppen integrert i fartstilløpet, er Nordbys mening.

Almaty-bakken i Kazakhstan:

- Jeg vil ikke akkurat si det er en arkitektonisk perle, selv om det er et imponerende anlegg med plass til 5000 mennesker og en flott hesteskotribune.

Falun:

- Bakken sto ferdig i 1973, de har brukt stål som ruster á la Grieghallen. Det har de beholdt når de har modernisert hele anlegget for å få en moderne hoppbakke, tilpasset dagens krav til profil og utrustning.

Hoppbakken i Sotsji vil han ikke dra frem som spesielt vakker. Men tre norske kommer med på listen:

- Holmenkollen og Midtstubakken er spesielle. Holmenkollen med integrert vindnett i en imponerende stålkonstruksjon av arkitekter som har sans for det estetiske. Det er en flott hoppbakke. Midtstubakken spiller på helt andre strenger, som ikke på noen måte legger opp til å konkurrere med nabo Holmenkollen, med mer betong og naturmaterialer, og som utnytter terrenget på en flott måte. Det er et meget tiltalende anlegg, med dommertårn også lagt fint inn i terrenget.

Lillehammer-bakken er også godt integrert i terrenget, med en ganske vakker betongkonstruksjon som står like flott i dag som i 1994.

=

MIDTSTUBAKKEN: God utnytting av terrenget og bruk av naturmaterialer, har gitt Midtstubakken mye skryt. © FOTO: Jiri Havran

=

DOMMERTÅRNET: Dommertårnet til Lysgårdsbakkene på Lillehammer viser hoppbakkene fra en side vi ikke vanligvis ser. © FOTO: Jiri Havran

=

SOTSJI: «RusSki Gorki» Jumping Center imponerer ikke hoppekspertene klikk.no har snakket med. © FOTO: Sochi2014 Press Office

=

STARTHUSET: Lysgårdsbakkene har starthus og dommertårn i samme stil. © FOTO: Jiri Havran

Naturnære bakker

Så hva gjør en hoppbakke vakker?

- Hoppbakker kan ha ulike kvaliteter, sier Atle Røvig, arkitekt i ØKAW, arkitektkontoret som hadde ansvaret for Lysgårdsbakkene i Lillehammer og Midtstubakken.

- De meste kjente anleggene som Bergisel, Garmich-Partenkirchen og Holmenkollbakken er store, dristige og imponerende konstruksjoner. Felles for disse anleggene er at bakkene har vokst fra tomtene sine. Landskapet gir ikke lenger tilstrekkelig beskyttelse mot vind. Resultatet blir avlysing og utsettelse av renn, kompliserte poengberegningssystemer og store vindskjermer som får hopperne til å virke som dverger. På den bakgrunnen synes jeg at god bruk av bakkeemnet og riktig terrengtilpassing blir viktig.

Ut fra det, liker han godt mer beskjedne, naturnære bakkeanlegg, som for eksempel OL-bakkene i Pragelato.

- Da vi tegnet Midtstubakken, valgte vi å lage en kunstig kolle av gravmasser under tilløpet i stedet for å bygge opp en konstruksjon. Når kollen etter hvert gror til med trær, tar vegetasjonen seg av vindskjermingen. Da blir bakken nesten usynlig, men det lever vi godt med, sier han.

PRAGELATO: Arkitekt Atle Røvig kan godt like beskjedne, naturnære bakkeanlegg, som OL-bakkene i Pragelato.=

PRAGELATO: Arkitekt Atle Røvig kan godt like beskjedne, naturnære bakkeanlegg, som OL-bakkene i Pragelato. © FOTO: Kleszczu at pl.wikipedia

=

FALUN: Stål som ruster á la Grieghallen. Det har de beholdt og modernisert når de har laget en moderne hoppbakke. © Foto: Horst Nilgen/FIS

Loch Ness monster

Arkitekten bak nye Holmenkollen, København-baserte Julien de Smedt, erfarte at "alt" må tas i betraktning når en hoppbakke skal designes, og at det som gjør bakken vakker kan være overraskende.

- I vårt tilfelle var det en bisarr blanding, et møte mellom et slags arkitektonisk Loch Ness monster som kom ut fra skogen og trehusene i området rundt, som sto i sterk kontrast, sier han.

- Hvor mye må en arkitekt vite for å tegne en hoppbakke?

- Åpenbart ikke mye, for jeg har aldri hoppet på ski, sier han.

Dét har imidlertid Espen Bredesen gjort - uten at han noen sinne har brydd seg særlig om arkitekturen.

- Som skihopper er det ikke viktig om bakken ser fin ut, sier han.

=

HOLMENKOLLEN: Arkitekten bak nye Holmenkollen beskriver Kollens skjønnhet som en bisarr blanding, et møte mellom et slags arkitektonisk Loch Ness monster som kom ut fra skogen og trehusene i området rundt, som sto i sterk kontrast. © FOTO: Julien de Smedt Architects

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!